Terningkast 4: Når egoet blir større enn sak

I Den femte statsmakt fremstilles Julian Assange som en stor egoist.

I Den femte statsmakt fremstilles Julian Assange som en stor egoist. Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

«Den femte statsmakt» gir et interessant og subjektivt innblikk i psyken til Julian Assange, men filmen tilfører lite nytt.

DEL

Det er skrevet mange bøker om Julian Assange og Wikileaks, men ingen som hovedpersonen selv går god for. Derfor nektet han også å samarbeide om den første spillefilmen om temaet.

I dette tilfelle er det helt greit, for Benedict Cumberbatch – den nye kjæledeggen i internasjonal film – går virkelig inn i rollen og nærmest blir Assange. Her snakker vi «method acting».

MAKTEN SKJELVER

Hovedpersonen i filmen er egentlig Daniel Domscheit-Berg (Brühl), som seiler opp til å bli Assanges nærmeste medarbeider og medspiller. Internettaktivistene vil lage et demokratisk forum med åpne og ufiltrerte opplysninger, der fienden er statsmakten og samfunnseliten.

Plattformen gir anonyme varslere muligheten til å avsløre og belyse lovbrudd og hemmeligholdelse fra myndigheter og bedrifter.

Det tar av. Bestående maktstrukturer skjelver. Og det som blir Wikileaks når konfidensielle etterretningsdokumenter slippes løs, representerer en global fare. Korrupsjon og ulovlige aksjoner kommer til overflaten. Og presset øker fra alle kanter.

EGOSHOW

Det er nettopp i dette farvannet «Den femte statsmakt» opererer. Men det som i utgangspunktet er en fullstendig demokratisk organisasjon tuftet på åpenhet og idealisme, blir etter hvert et egoshow fra Assanges side.

I hvert fall hvis vi skal tro filmen, diverse bøker og den glimrende dokumentaren til Alex Gibney, «We Steal Secrets: The Story of Wikileaks», som også ble vist på BIFF i oktober.

Gibneys film gir et bredere bilde. Og er mer oppdatert. Mens «Den femte statsmakt» prøver å se på de psykologiske særegenhetene til Assange – og trekke paralleller til barndommen hans i Australia.

For der Domscheit-Berg prøver å bevare en viss etisk retningssans i all galskapen, er Assange besatt på at alt skal slippes fri – selv om det kan medføre fare for tusener av informanter og hemmelige agenter. Og varslerne, som er lovet full anonymitet, blir etter hvert avslørt.

TANNLØSE KARAKTERER

Det skaper interne gnisninger. Og fører til full oppløsning i Wikileaks-organisasjonen. Assange vil ha ja-mennesker rundt seg.

Filmen får frem motpolene, men har en svakhet i at Daniel-karakteren fremstår en smule tannløs og endimensjonal.

Ja, han er en datanerd og er dårlig med mennesker. Likevel går det an å bygge opp en mer velsmurt spenningskurve i filmen. For det som anslagsvis ligner en thriller i Bourne-landskap, blir et drama der historien i seg selv er mer spennende enn menneskene.

Artikkeltags