Terningkast 5: Punken vil aldri dø!

Et overskuddsprosjekt som bobler over av energi.

Et overskuddsprosjekt som bobler over av energi.

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Lukas Moodysson ser ut til endelig å ha funnet tilbake håpet og livsgleden.

DEL

Mange vil sikkert sammenlikne dette med «Jävla fucking kuk Åmål», men selv om temaet i «Vi er best!» fortsatt en unge jenter som prøver å finne sin egen identitet er dette jevnt over en lystigere film. Et overskuddsprosjekt som bobler over av energi. Mer en historie om vennskap enn om punkmusikk, og den varmeste filmen Moodysson har laget på veldig lang tid. Dessuten hans mest publikumsvennlige siden «Fucking Åmål» og «Tilsammans». En sjarmerende oppvekstskildring fra åttitallet, som er helt glimrende og naturlig spilt av de tre hovedrolleinnehaverne. For de av oss som er gamle nok til å huske 1982 føles det også som om Moodysson fanger opp tidsånden skikkelig bra, og gir oss en totalt autentisk skildring av hvordan det var å vokse opp da. Historien er basert på den selvbiografiske tegneserieromanen «Aldrig godnatt» av Coco Moodysson, som ganske riktig er kona til regissøren.

Med sin kortklipte frisyre, runde briller og kjønnsnøytrale klær kunne man ved første øyekast tro at trettenåringen Bobo (Mira Barkhammar) er en gutt. Hun er uferdig formet, keitete og vant til hjerteløse gutter som roper at hun er «så jævla stygg!» på skolen. Den typen jente Som trolig hadde følt seg veldig utenfor hvis det ikke var for bestevenninnen Klara (Mira Grosin). En tøff kinaputt med palestinaskjerf og hjemmelaget punkfrisyre, som er opptatt av kampen mot atomkraft, solidaritet og bandet «Ebba Grön». De nekter å godta at punken er død, uansett hva de rosa jålejentene på skolen hevder. Så etter å ha hørt seg lei på heavy-bandet øvinger på fritidsklubben, lyver jentene på seg et eget band for å kuppe øvingslokalet. Dette med å starte et band virker jo som en veldig kul ide. La gå at de ikke kan spille, og knapt har tatt på et musikkinstrument. Klara improviserer frem en låt om hvor mye de hater sport etter en kjedelig gymtime, og punkbandet deres er født. Etter hvert rekrutterer jentene også Hedvig (Liv LeMoyne) til å bli med. En prektig pike fra åttendeklasse, som er litt utstøtt fordi hun kommer fra et kristen hjem - men til gjengjeld kan hun virkelig spille gitar.

Musikken er allikevel ikke det viktigste: men opprørstrangen, samholdet og den evige kampen for å få lov til å være litt annerledes. Mer enn et band danner jentene en felles front mot kjedsomhet og håpløse voksne. Foreldrene er en generasjon separert fra de frilynte frikerne i «Tilsammans», men de er fortsatt like hjelpeløse, selvopptatte og ute av stand til å begripe tilværelsen til ungene sine. Bobo har en enslig mamma (overbevisende spilt av Anna Rydgren) med flagrende gevanter og «kjærligheten er fri»-plakat på soverommet, som er i sitt ess på fest, og hopper desperat fra mann til mann mens datteren må finne seg fiskepinne-middag i fryseren. Klara har en mer tradisjonell kjernefamilie, med foreldre som krangler og gjøgler. Mens Hedvig har en velmenende mamma som er veldig opptatt av å få med jentene kirken, og på et tidspunkt truer med å politianmelde dem etter at de gir datteren hennes en improvisert punkfrisyre over baderomsvasken. Like hjelpeløse og tafatte er fritidsklubblederne Roger og Kenneth (veldig vittig spilt av Mattias Wiberg og Johan Liljemark), som stadig insisterer på at Bobo, Klara og Hedvig spiller i et «jenteband».

Hvem vet, det er mulig at Lukas Moodysson trengte alle nedturene for å kunne komme opp med en sjarmbombe som «Vi er best!». På noen år gikk han fra å være en av Skandinavias mest folkekjære filmskapere, og til en outsider folk snudde ryggen til. Den eksperimentelle fiaskoen «Et hål i mitt hjärta» (2004) gjorde absolutt ingen glade, enda mer eksperimentelle «Container» (2006) ble knapt sett av noen i hjemlandet og den internasjonale produksjonen «Mammut» (2009) var angivelig en så slitsom opplevelse at Moodysson mistet lysten til å lage film. Så det har tatt ham drøye ti år å finne tilbake entusiasmen og magien. «Vi er best!» tar ikke opp noen store temaer, og bygger ikke opp til noen sjelsettende opplevelse som forandrer disse jentenes liv for alltid. Som trettenåring føles alt like livsviktig: krangling, forelskelse, sjalusi, festing og musikk. Mye av jobben til Lukas Moodysson var unnagjort så fant han fant de tre hovedrolleinnehaverne, som er helt fenomenale her. Men han fanger opp noe helt spesielt i «Vi er best!», og har laget en av årets mest sjarmerende ungdomsfilmer. La oss håpe det ikke tar ti år til neste gang han slår til igjen.

Artikkeltags