Terningkast 5: Rar småstedshumor

Oscar-nominerte «Nebraska» er en film med rufsete sjarm, med Bruce Dern som forvirret eldre mann.

Oscar-nominerte «Nebraska» er en film med rufsete sjarm, med Bruce Dern som forvirret eldre mann. Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

«Nebraska» er filmen som gir begreper som «usminket» og «anti-glamorøst» et helt nytt innhold.

DEL

Regissøren Alexander Payne holder seg til sitt kjennemerke, en humor som er like deler besk og varm, som alltid bunner i menneskelige iakttakelser, med et ensemble som får gå i dybden med sine karakterer. Som vanlig ble det Oscar-nominasjoner utav det. Og hadde det vært George Clooney i hovedrollen, slik det var med Paynes forrige «The Descendants», så hadde det også blitt stor lansering.

Denne gangen henter i stedet regissøren frem veteranskuespilleren Bruce Dern, og filmer i svart/hvitt. Dermed har «Nebraska» stått på vent til etter Oscar-omtalen, og ville trolig heller ikke ha fått kinolansering om det ikke hadde vært for de seks Oscar-nominasjonene.

FORVIRRET SINN

Vi er i rutete flanellsskjorte og John Deere-caps-beltet i USA. Gamle Woody (Bruce Dern) begynner å bli desorientert i hodet, men er fortsatt ikke dement, selv om deler av familien, særlig konen, behandler ham sånn. Nå har han bestemt seg for å plukke opp en lottogevinst som virker ytterst tvilsom for alle andre enn hans lett forvirrede sinn.

Etter litt betenkningstid bestemmer sønnen David (Will Forte fra Saturday Night Live og diverse komiserier, mye mer lavmælt her) seg for at det er bra at faren endelig har forventninger til noe, og bestemmer seg for en far/sønn-tur fra Montana til Nebraska, til tross for at muligheten for en pengepremie er minimal.

Det betyr også en tur innom foreldrenes felles gamletrakter, som ligger enda mer i en gjenglemt bakevje enn Billings. Montana, som tross alt har sin egen lokal-TV-stasjon.

RUFSETE SJARM

Det er duket for familiegjenforening underveis. og det viser seg at familie og venner i gamlebyen er akkurat like godtroende som gamlingen. Og at selv om konen er klarere i hodet, så er ikke humoren hennes noe særlig mer omtenksom, slik det også ble gjort et poeng av under Oscar-utdelingen.

I starten virker filmen lavmælt på grensen til det statiske, men den gradvise oppdagelsen av persongalleriets rufsete sjarm er en fornøyelse man må unne seg. I tillegg til at filmen byr på et uforglemmelig bilde av et USA langt unna gallapremierenes verden.

Artikkeltags