Terningkast 3: Slaver av feelgood-universet

Gugu Mbatha-Raw (t.v.) spiller Dido Belle, den unge sosietetskvinnen alle mener noe om på grunn av hudfargen. Sara Gadon spiller «søsteren», kusinen og bestevenninnen i dramaet som dikter seg inn i et feelgoodunivers, istedenfor å holde seg til historien, mener vår anmelder.

Gugu Mbatha-Raw (t.v.) spiller Dido Belle, den unge sosietetskvinnen alle mener noe om på grunn av hudfargen. Sara Gadon spiller «søsteren», kusinen og bestevenninnen i dramaet som dikter seg inn i et feelgoodunivers, istedenfor å holde seg til historien, mener vår anmelder. Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

Av og til blir man snytt for en virkelig god film.

DEL

Dido Belle er «mulattoen» som vokser opp i aristokratiets favntak mot slutten av 1700-tallet.

Det gjør hun etter at moren – som var svart og slave – er død, og faren, den britiske marinekapteinen, John Lindsay henter henne «hjem» til onkel lord Mansfield herregård.

Til kjærlighet på vilkår, regler av rang – men også privilegier og etter hvert en økonomisk sikkerhet som gjør henne attraktiv for beilere.

SANN HISTORIE?

Alt vel, så langt. For enn så lenge er «Belle» noenlunde «basert på en sann historie».

Riktignok er det godt gjort at amerikanske Dido snakker sofistikert english fra første stavelse, men la gå.

Poenget er at hun havner hos lord Mansfield, den gang en av det britiske imperiets mektigste menn, chief justice og en som gis ære for å ha bidratt til avskaffelsen av slaveriet.

Men derfra blir det verre.

SÅ MÅ DE DIKTE

For regissør Amma Assante vil heller å lage kostymedrama og kjærlighetsfilm med «Belle» i hovedrollen, enn å stole på at historien om lord Mansfield er dramatisk nok til å bære også Didos historie i seg.

Resultatet er forutsigbart og en frarøvelse av noe viktigere.

For faktum er at vi ikke vet så mye om Dido Belle, hva hun tenkte, mente og bidro til. Men Assante og manusforfatter, Misan Sagay lar ikke det stoppe dem.

Fascinasjonen for Didos oppvekst er naturlig og fristelsen til å lage film forståelig. Men da må man altså gi seg diktingen i vold.

SPØRSMÅL VED LORDEN

Flere biografier er skrevet om lord Mansfields dramatiske liv, også om at han og konen var steforeldre – ikke bare for Dido – men også «søsteren», Elizabeth, begge lordens nieser.

Men at Dido var politisk engasjert og hadde sterk innflytelse på sin grandonkel virke som dommer, fremstår likevel konstruert og eventyrlig.

I boken «Lord Mansfield, Justice in the Age of Reason», fratar den amerikanske biografen, Norman Poser dessuten dommeren noe av glorien.

Han hevder at lorden var sendrektig i forhold til å endre kårene for slaver, men at han etter hvert så urimelighetene i det. Filmen bygger i stedet videre opp om glorien.

DØDE UNG

Og når man først velger å lage film om Dido, er det snodig ikke å ta med det som må ha vært henne største sorg. At hun ble syk og døde fra sine sønner bare drøyt førti år gammel, ungt for en med privilegert oppvekst også den gang.

Men det kom nok i veien for feelgood-stemningen. Og en happy ending.

Artikkeltags