Terningkast 5: Stemningsfullt med hipster-vampyrer

Adam og Eva (Tilda Swinton), har hatt noen hundre år på å utvikle sin udødelige kjærlighet.

Adam og Eva (Tilda Swinton), har hatt noen hundre år på å utvikle sin udødelige kjærlighet.

Artikkelen er over 4 år gammel

Den uavhengige filmregissøren Jim Jarmush («Mystery Train», «Dead Man») er kanskje en av de siste regissørene man tenker seg stå bak en vampyrfilm. Så er det heller ikke en «vanlig» vampyrfilm.

DEL

På den andre siden har Jim Jarmush vært innom sjangerfilmer før også, både western og gangsterfilm, for å nevne noe. Og alltid med et særegent blikk.

Vampyrene i denne filmen unngår så godt de kan å skape kaos i den generelle verden. Derfor søker de det blodet de trenger fra laboratorier heller enn fra tradisjonell blodsuging.

De er tradisjonelt skjebnestyrte outsidere, men Jarmush gir deres annerledes-status et litt mer selvvalgt preg. Gjennom årene har nemlig de udødelige vært kunstnerne utenfor allfarvei. Hyllestveggen i leiligheten der mesteparten av handlingen foregår inkluderer Buster Keaton, Franz Kafka, Edgar Allan Poe og Joe Strummer. Underforstått; de var alle vampyr-inkarnasjoner.

KJÆRLIGHETSHISTORIE

Vår hovedperson, musikeren Adam (Tom Hiddleston), har et par hundre år tidligere har latt Franz Schubert gi ut verkene sine slik at de kunne bli utgitt og han selv forbli obskur. Shakespeare-elskere er advart: skalden utsettes for en lignende finte.

Som man skjønner av tittelen, dette er også en kjærlighetshistorie. Adam og Eva (Tilda Swinton), har hatt noen hundre år på å utvikle sin udødelige kjærlighet. Deres fellesskap er veldig innforstått, som en felles kjærlighet til kultur og litteratur, men også rent fysisk, som regel tett sammenslynget til enhver tid.

I sin moderne inkarnasjon har disse vampyrene et dunkelt hipster-uttrykk, ikke helt goth men trolig med appell også i slike kretser. I tillegg kan vi anta at de ikke i liten grad er speilinger av indie-høvdingen Jim Jarmush selv, der de omgir seg med sjeldne gitarer og vinylplater, samt oppsøker barndomshjemmet til Jack White. Motstanderne deres, zombier, dukker aldri opp i noen konfrontasjoner, men vi får en følelse av at det største problemet med dem er at de er ukultiverte. Slik sett er dette på bunnen en film om kulturens forfall, og vampyrene er Jim Jarmush' talerør.

Det er også en stiløvelse. En utsøkt sådan.

Artikkeltags