Terningkast 6: Tre intense og heftige timer

Videregående-elven Adèle (Adèle Exarchopoulos) og den noen år eldre kunststudenten Emma (Léa Seydoux).

Videregående-elven Adèle (Adèle Exarchopoulos) og den noen år eldre kunststudenten Emma (Léa Seydoux).

Artikkelen er over 4 år gammel

«Blå er den varmeste fargen» ankommer norske kinoer med gjeve priser, men også rikelig kontroverser i bagasjen.

DEL

Det er uansett en bevegende film som vil overleve kontroversene.

Allerede før filmen ble tildelt Gullpalmen fikk filmen oppmerksomhet for en uvanlig direkte, syv minutter lang scene med lesbisk sex. Rapporter fra Cannes gikk ut på at sex-scenen var både ti og elleve minutter lang, men den har nå blitt «timet» til syv minutter.

Så ble filmen tildelt Gullpalmen, med Steven Spielberg som juryleder. Deretter begynte krangelen mellom skuespillerne og regissøren, hans nitide metode med hundre tagninger var en påkjenning som gjorde at de tre aldri kom til å samarbeide igjen. Så ja, «Blå er den varmeste fargen» har en viss bagasje når filmen nå møter publikum.

Det ville være feil å si at sex-scenen ikke er oppsiktsvekkende, men den er nå likevel ikke grunnen til at vi snakker filmhistorie med «Blå er den varmeste fargen». Egentlig er dette en tre timer lang karakterstudie som slett ikke føles så lang, og som er like elektrisk i dialogene som den er i de heftige omfavnelsene. Som gir fullstendig naturalistisk spill et uvanlig driv, man får en følelse av å være med på en reise gjennom regissørens utforskende metode, med en uvanlig nærhet til de menneskelige mekanismene som skildres. Og med de litt spesielle, franske klasseskillene også vevet inn i historien.

INTENST OG DØDSDØMT

Videregående-eleven Adèle (Adèle Exarchopoulos) observerer den noen år eldre Emma (Léa Seydoux) på gaten, og begynner å drømme om henne ut fra det flyktige møtet. Hun har hatt et kort forhold til en guttekjæreste, men nå oppsøker hun en lesbebar i håp om å treffe på Emma. De har begge lagt merke til hverandre, og et intenst, men i lengden sjanseløst forhold begynner.

Filmen bygger møysommelig opp, med et hverdagsdrama som er uvanlig tett på livet, men også med humor, et portrett av hvordan dette forholdet på samme tid kan være så intenst og samtidig så dødsdømt.

Den universale hyllesten, inntil noen kritiske røster kom på banen både angående regimetoden og angående det mannlige blikket på kvinnelig seksualitet, handler ikke så mye om filmatisk nybrottsarbeid. Det handler mer om et uredd og grundig arbeid med karakterer som har så mange fasetter at de vil bli en del av kulturens referanserammer og underbevissthet, slik de sterkeste filmkarakterene blir.

Artikkeltags