Terningkast 3: Tynn og blodig oppfølgersuppe

Eva Green er tøffere enn toget i «300: Rise of an Empire».

Eva Green er tøffere enn toget i «300: Rise of an Empire». Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

Nå over til avdelingen for unødvendige oppfølgere.

DEL

Ok, «300» fra 2006 ble en kjempesuksess – og gjorde Gerard Butler til superstjerne.

Han er blitt så stor at han nektet å være med på del to i sagaen, som nok en gang er basert på en grafisk roman av Frank Miller.

Hjernen bak, Zack Snyder, er også i en posisjon som gjør at han ikke trenger å regissere oppfølgere han vet ikke blir bedre enn eneren. Registolen er derfor overlatt til ukjente Noam Murro (Snyder er med som manusforfatter og produsent).

Handlingen er omtrent identisk med «300». Og mye skjer parallelt.

Den mektige persiske hæren, under ledelse av den hevngjerrige superkriger og marinekommandør Artimesia (en diabolsk-sexy Eva Green), vil invadere Hellas. Men møter kraftig motstand fra den greske generalen Themistokles, som har en drøm – å forene hele Hellas.

Og bakom lurer den greske guden Xerses og de spartanske heltene/martyrene.

Denne gangen foregår det meste av kamphandlinger til sjøs. Som gir grobunn for en voldsfest i sakte kino, med flygende kroppsdeler, blodsprut i alle fasonger og overdådige dataeffekter. Alt servert i 3D.

Den første filmen var også blodig, rå og voldsom. Men der var handlingen mye mer konsentrert. Og Butler fungerte såpass bra at vi som publikummere kjøpte hans besettelse. I tillegg kom «300» for syv år siden – og representerte noe friskt og innovativt.

Dette er en testosteronfest. De to sterke kvinnene i sagaen er nesten de mest mannlige her – med sin sterke sult for hevn og voldseksesser.

Og filmens eneste kjærlighetsscene, er mer en maktduell enn en erotisk affære.

«300: Rise of an Empire» er spilt inn i studioer med blå og grønne vegger – og visuelt er dette mer som et avansert dataspill. Tøff action, ja, men tynn historie.

Dette er en testosteronfest.

Artikkeltags