Terningkast 5: Uforglemmelig om massedrap

Dokumentarfilmskaperen Joshua Oppenheimer overtaler  drapsmennen i Indonesia til selv å filmatisere scener fra sitt liv.

Dokumentarfilmskaperen Joshua Oppenheimer overtaler drapsmennen i Indonesia til selv å filmatisere scener fra sitt liv.

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Dette er sterke, uforglemmelige saker som setter dype spor.

DEL

«Jeg har ikke sett en så kraftfull, surrealistisk og skremmende film på et tiår!». Ikke mine ord, men Werner Herzogs, som sammen med Errol Morris har stilt opp som sjefsprodusenter for å skape mer blest om den uforglemmelige dokumentarfilmen «The Act of Killing». Å beskrive dette bisarre marerittet som en dokumentar er egentlig ikke helt treffende, siden filmen beveger seg inn i underbevisstheten til mennesker som har begått avskyelige handlinger, og lar dem selv agere ut sine egne drap, overgrep og vrangforestillinger.

Et slags ondskapens psykoteater, om du vil. Regissør Joshua Oppenheimer kaller selv dette «a documentary of the imagination», og det er en så god beskrivelse som noe. «The Act of Killing» fanger opp noen helt utrolig i øyeblikk, i den forstand at man stadig blir sittende forbløffet og tenke: «jeg nekter å tro at dette er virkelig, og ikke egentlig en dypt forstyrret mockumentary». Jeg har aldri i mitt liv sett noe liknende, og vil helst gjerne også slippe.

Dette er ondskapens absurditet, som Hannah Arendt kunne ha kalt det. Etter et mislykket statskupp i 1965 slaktet indonesiske drapsstyrker i løpet av et år en million mennesker: kommunister, etniske kinesere og intellektuelle. Alt fra simple gangstere til paramilitære grupper ble rekruttert til å utføre dette blodbadet – men krigsforbrytelser er definert av vinnerne, så i hjemlandet hylles drapsmennene fortsatt som nasjonalhelter. Noe som betyr at de villig legger ut om sine drapsmetoder og avskyelige overgrep foran kamera, med brede smil og stolthet i stemmen. De har aldri blitt straffet for sine handlinger, så det betyr jo at de ikke har gjort noe galt. Det er i alle fall filosofien til sekstiåringen Anwar Congo: en koselig bestefar med et vennlig vesen og varmt smil, som personlig drepte over tusen mennesker. Under møtet med Anwar kom dokumentarfilmskaperen Joshua Oppenheimer på en veldig kuriøs ide: å la disse drapsmennene selv filmatisere scener fra sitt liv - noe de gjør med foruroligende stor entusiasme og en forbløffende mangel på selvinnsikt.

GJENSKAPER DRAPSHANDLINGER

Sammen med flere av sine gode venner og kollegaer gjenskaper Anwar egne drap og tortur, i form av bisarre tablåer. Det betyr at disse massemorderne regisserer snutter med seg selv som tøffe gangstere, som midtpunkter i sprøyte gale musikalsekvenser (tykksaken Herman Koto ser ut til å ha en forkjærlighet for å kle seg opp i dameklær) - eller entusiastisk instruerer livredde bønder som spiller statister i en landsbymassaker. Oppenheimer filmer samtidig alt sammen bak kamera, og fanger opp øyeblikk som er så vanvittige at det er vanskelig å tro at de ekte. Jeg burde ikke le av denne ondskapen, men absurditetene når et så høyt nivå, og galskapen er så fullkommen at latter blir det eneste logiske forsvaret. Dette er også et veldig interessant psykologisk portrett av hvordan psyken jobber på overtid for å beskytte disse massemorderne fra å konfrontere sine bestialske handlinger. Men på veien skjer det også noe forunderlig: ved å gjenskape sine barbariske handlinger er drapsmennene nødt til å konfrontere sin egen fortid, og vi ser antydninger til anger i enkelte av dem. Anwar Congo innrømmer at han er plaget av konstante mareritt om ofrene sine, og begynner å få store problemer med å opprettholde fasaden.

Ingen tvil om at Oppenheimer og hans anonyme samarbeidspartnere har tatt i bruk uhederlige midler for å få med seg disse folka i filmen, men med tanke på hva de har begått av uhyrligheter er det vanskelig å synes særlig synd på dem. Kanskje dette også fungerte som en form for psykoterapi, som ga dem litt mer selvinnsikt. Anwar Congo ser i alle fall ut til å få et slags psykologisk gjennombrudd (eller eventuelt mentalt sammenbrudd) i løpet av filmen, mens hans sakte lar seg konfrontere av handlingene han har begått. Mens mange av hans kollegaer ser ut til å være sosiopatiske rovdyr er Anwar en mer sammensatt sjel, noe som bare gjør det desto vanskelige å konfrontere mørket hans – og med ham, vår egen kapasitet til den samme ondskapen. Over to og en halv time i denne galskapen er bokstavelig talt «overkill», og jeg sliter fortsatt litt med å rydde opp i inntrykkene etter «The Act of Killing». Dette er sterke, uforglemmelige saker som setter dype spor, og akkurat nå er jeg ikke sikker på om det er en advarsel eller en anbefaling.

Artikkeltags