Terningkast 4: Venner for livet

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

Magnus Solhaug er Emil-aktig sjarmerende. Skulle det noen gang bli opprettet en Amanda for beste dyrerolle, vil hunden Leo være en klar favoritt.

DEL

Det er ikke for mange filmer i Norge som lages for barn i målgruppen 10-14 år, som samtidig fungerer som underholdning for hele familien.

«Ulvesommer» var et godt eksempel på en slik film som fungerte, og nå kommer «Olsenbanden Jr.»-regissør Arne Lindtner Næss' «Venner for livet», som ut fra de samme gitte premissene fungerer svært bra som et handlingsdrevet eventyr fra et lite stykke Norge. Også her er dyr et sentralt vennskapselement, men også store doser av herlige stereotyper som på lempelig vis fører moralen til gards.

Filmen handler om en familie som flytter til et småbruk for å drive det sommeren gjennom, men 12-åringen Petter (Magnus Solhaug) er en typisk asfaltglad skater og Skeid-spiller som kjapt konkluderer med at hele situasjonen er pyton.

Et møte med en hund som skambankes av den lokale bensinstasjoneieren (Thorbjørn Harr), en indisk jente fra det nærliggende asylmottaket (Sunaina Jassal) som har temmet Norges desidert største okse og et raid av biltyverier gir likevel mer spenning enn godt er for Petter.

Konflikten mellom å være kul bygutt og landsbygdens gjennomsiktlighet er vel påfallende, og noen av de impliserte, som Petters dataavhengige selvstendige far og en tilsynelatende blind lensmann (Ingar Helge Gimle), er i overkant karikerte.

Men selve drivverket i filmen er historien og den tar seg kraftig opp med spenning og karakter etter en litt for lang introduksjonsfase.

Artikkeltags