Terningkast 5: Verdig arvtaker

Animasjonen er virkelig vakker; med realistiske bakgrunner og uttrykksfulle figurer.

Animasjonen er virkelig vakker; med realistiske bakgrunner og uttrykksfulle figurer.

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

En vakker, stemningsfull tegnefilm om? varulver.

DEL

Den japanske animasjons-mesteren Hayao Miyazakis siste film, «The Wind Rises», kommer først på norske kinoer til våren – men med «Wolf Children» får vi en fullgod erstatning. Nå som Miyazaki nok en gang har pensjonert er det muligens på tide å se etter en verdig arvtager, og Mamoru Hosoda er i hjemlandet allerede utpekt som en sterk kandidat til tittelen «The Next Miyazaki». Han har tidligere bemerket seg med vakre «The Girl Who Leaped Through Time» (2006) og «Summer Wars» (2009), som dessverre ikke har fått kinodistribusjon her hjemme. Men det har heldigvis forandret seg med prisvinneren «Wolf Children», som i fjor høst sanket både publikumsprisen og Sølvspeilet på Film fra Sør-festivalen. En vakker, stemningsfull tegnefilm om? varulver, men ikke de rasende beistene vi er vant til å se i skrekkfilmer. Universitetsstudenten Hana forelsker seg i en beskjeden, ung mann som tilfeldigvis også er Japans siste varulv. Tragiske omstendigheter etterlater Hana som alenemor for to barn som har arvet varulvgenene, og hun flytter ut på den idylliske landsbygda ved fjellene for å skjerme barna sine fra den brutale virkeligheten.

Datteren Yuki er et nusselig lite nøste, som har en lei tendens til å forvandle seg til en hårete valp når det passer som dårligst, men hun lærer seg gradvis å stole på menneskene rundt seg og bli en del av samfunnet. Den yngre broren Ame er langt villere, vanskeligere og nærmere sine dyriske instinkter, så han trives best sammen med andre dyr langt borte fra menneskene. «Wolf Children» følger disse søsknene over en periode på ti år, mens de på hvert sitt vis finner sin egen identitet og plass i verden.

SÆREGEN STIL

Animasjonen er virkelig vakker; med realistiske bakgrunner og uttrykksfulle figurer – og historien spenner over en rekke temaer vi kjenner godt fra Miyazakis beste filmer. Respekt for naturen, tøffe jenter som finner sin indre styrke, skjønnheten på landsbygda, alt saker vi kunne ha funnet i en Studio Ghibli-produksjon. Visuelt sett er det lett å trekke paralleller til «Min nabo Totoro», men Hosoda har allikevel sin særegne stil i god behold: og tar i bruk et karakterdesign dominert av store, trillrunde øyne - av den typen vi stadig så i japanske anime-serier for noen år siden. En smakssak.

«Wolf Children» er varsomt fortalt, stadig rørende og har et saktmodig tempo som får en spilletid på to timer til å fortone seg som i lengste laget. Som vanlig er nok dette av større interesse for vokste tegnefilmfans enn hyperaktive småbarn, noe som forklarer hvorfor «Wolf Children» settes opp på kino her hjemme med japansk originaltale og undertekster. Det er nok også vi voksne som setter størst pris på hvordan filmen tar opp de enorme utfordringene med å være enslig foreldre, frykten for løsrivelse og å slippe ungene sine ut i en nådeløs verden. Dette føles som en revansj for Hosada, som tilbake i 2001 ble hyret inn av Ghibli-studioet til å regissere «Howl’s Moving Castle», bare for å senere blir sparket fra prosjektet. Nå har han laget en film som er på høyde med Ghiblis egne filmer, og har dessuten startet opp sitt eget konkurrerende animasjonsstudio: Studio Chizu. Skal bli spennende å se om han i løpet av de neste årene klarer å bygge opp en filmarv på størrelse med sitt forbilde, og om vi kan se frem til en ny Hosada-film på norske kinoer med jevne mellomrom.

Artikkeltags