Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I et leserbrev i BA 8. oktober utfordrer Kaj Skagen fagligheten til Kirkens Bymisjon, vårt verdigrunnlag og vårt menneskesyn. Det kan ikke stå uimotsagt.
Rusavhengighet og psykiske lidelser er en stor samfunnsmessig og sosial utfordring i Bergen. Kirkens Bymisjon jobber sammen med kommunen og helsevesenet med å avhjelpe nøden og lidelsen som følger med rusavhengighet. Vi er en del av kommunens rusplan og bidrar med lavterskel helse- og sosialfaglige tiltak i sentrum.
Det er åpenbart utfordrende å bo i et område med et etablert rusmiljø. Mange rusavhengige bor i sentrum og bruker Vågsbunnen både før, under og etter åpningstidene til våre tiltak.
På Hallvardstuen føler gjestene seg verdsatt sammen med andre mennesker – uten rus. Mange har hatt et liv med rus siden tidlige tenår.
Det siste halvåret har situasjonen forverret seg. Også vi opplever episoder med trusler og vold. Vi anerkjenner Skagens opplevelse av utrygghet, og hans ønske om et fredelig nabolag. Samtidig er det viktig å si at de aller fleste av gjestene våre oppfører seg eksemplarisk og passer ikke inn i det bildet Kaj Skagen skildrer. De er like fortvilte over uromomentene i området som både vi og naboer er.
Det å lese slike stigmatiske karakteristikker om seg selv i avisen og å bli stemplet på denne måten, det gjør vondt.
Med respekt og omsorg arbeider vi hver dag for at Vågsbunnen skal være et godt sted for alle, også gjennom grensesetting og holdningsskapende arbeid for våre gjester. Ansatte og gjester plukker boss i gaten hver dag, og vi har også større dugnadsaksjoner hvor vi rydder, planter blomster og maler over tagging. Siden i sommer har vi fått hjelp fra kommunens tverrfaglige overdoseteam og Utekontakten som driver oppsøkende arbeid i Vågsbunnen.
Vi har hyppig dialog med politiet som opererer i området. Slik som næringsdrivende og privatpersoner kontakter vi politiet ved ordensforstyrrelser, trusler eller vold. Politiet gjør en god jobb, men vi skulle gjerne sett at etaten hadde flere ressurser tilgjengelig i Vågsbunnen.
– Vågsbunnen er blitt et reservat for dop
I sitt innlegg skriver Skagen at Kirkens Bymisjon «hjelper ingen,» heller ikke de rusavhengige. Slike påstander krever tilsvar. Møtestedet med sitt oppsøkende team bedrer brukernes helse, de forebygger overdoser og hjelper brukerne videre til behandling.
På Hallvardstuen føler gjestene seg verdsatt sammen med andre mennesker – uten rus. Mange har hatt et liv med rus siden tidlige tenår. De får trene på hvordan man oppfører seg som nykter. De som har helse og motivasjon får også ta del i ulike kreative prosjekter i et forpliktende arbeidsfellesskap.
Arbeidet på kunstverkstedet gir mestringsfølelse, selvrespekt og et pusterom fra en slitsom tilværelse. I meningsfulle aktiviteter ligger det et stort potensial for tilfriskning.
På Hallvardstuen føler gjestene seg verdsatt sammen med andre mennesker – uten rus. Mange har hatt et liv med rus siden tidlige tenår.
Gatejuristen til Kirkens Bymisjon ivaretar grunnleggende rettigheter til mennesker som har eller har hatt et rusproblem. Samme dag som Skagens innlegg sto på trykk, hjalp Gatejuristen en klient som i lengre tid har fått avslag på botilbud, med å finne seg et sted å bo. Nå trenger vedkommende ikke lenger å vandre gatelangs på dag- og nattetid.
Det er behov for lavterskeltilbud i ulike deler av byen – også i sentrum. Det er det ingen tvil om. Likevel er både vi, kommunen og politiet enige i at Møtestedets plassering ikke er ideell. Derfor arbeider vi for å finne andre og bedre lokaler i sentrum. Vi ønsker større lokaler og et uteområde som er bedre for både brukergruppen og nærmiljøet enn det vi kan tilby i Vågsbunnen. Vi leter i markedet, men er avhengig av velvilje fra huseiere i sentrum for å få dette til.
– Brukere tvinges til å bli gående i byen
Uansett plassering vil vi være noens naboer. Det vil alltid kunne oppstå interessemotsetninger mellom personer som sliter med rus- og psykiske lidelser på den ene siden, og beboere og næringsdrivende på den andre. Vi må søke å redusere disse motsetningene, uten at det går ut over menneskeverdet. Så lenge vi har sosiale utfordringer i byen vår, vil disse være synlige for oss i bybildet. Vi verken kan eller bør forsøke å gjemme dem bort.