Kjærlighetsbrev til Bergen

– Her har jeg møtt dem som tar meg imot med åpne armer både som jeg er og slik jeg ønsker å være.

– Her har jeg møtt dem som tar meg imot med åpne armer både som jeg er og slik jeg ønsker å være. Foto:

Av

Alt jeg skulle få lære og gjøre i deg, Bergen. Tenk at jeg fikk lov til å elske deg så mye.

DEL

MeningerEtter en god ukes etterlengtet ferietid hjemme i Kristiansand, er jeg tilbake for min siste måned i byen. Det jeg aller helst vil prøve på, er å skrive et kjærlighetsbrev til Bergen.

Så kjæreste Bergen, jeg sto på kjøkkenet, vilkårlige nyutgivelser strømmer ut av høyttaleren. Så skjer det et eller annet rart og nesten klisjemessig umulig: Sondre Lerches nye singel spiller. Why Would I Let You Go. Jeg ler høyt av hele absurditeten. Helt tilfeldig, helt nydelig. Noen ganger lener jeg meg bakover i klisjeen, for virkelig å være til stede i gode stemninger. Men dette ble bare for mye.

Kjære Bergen, gryten mellom fjellene mot fjorden. Min første kjærlighet? I det siste har jeg prøvd å samle minnene. Det er en hel del å ta av, kjæreste Bergen, det er ikke lett å skulle male et bilde med ord når man har så mange motiver og farger å velge mellom. Når man mimrer, ser man gjerne etter klare øyeblikk. Kanskje er heller stemningene, fargespekteret som finnes i et levd liv, det jeg burde lete etter og kikke på? Man skulle tro at jeg helst vil spesifisere alle dagene uten regn, for lets face it, det regner helt enormt mye i deg. Men det regntunge er så absolutt definerende og viktig. Fordi det jo der, i regnværsdagene, at man kan hente seg inn igjen. At regnet kunne være så trygt for meg som vokste opp med så mange solskinnsdager.

Jeg har forbannet regnet ditt mellom fjellene her, men samtidig har jeg lært meg å sette pris på at det ikke kan forandres. Det er slik det skal være i deg, og det er greit at det regner i en by der solen og våren er så ekte lykke. De som bor her mellom fjellene dine, har nådd helt inn til meg, på ekte, uten forbehold, og høfligheter. Det er så mye godt som kan skje i regnet ditt, Bergen.

(Fortsetter under bildet)

– Vakreste Bergen, jeg har hatt det så gøy og så forferdelig vondt i deg, skriver studenten

– Vakreste Bergen, jeg har hatt det så gøy og så forferdelig vondt i deg, skriver studenten Foto:

Vi møttes da jeg som 21-åring, kom flyttende for å studere. Jeg var så skråsikker og trodde jeg var helt meg selv. Jeg hadde sett verden. Jeg kunne jo ikke lære særlig mer, var jeg ikke ferdig voksen da? Den store, røde kofferten min var smekkfull av opplevelser, erfaringer og suvenirer og jeg tok den med til deg, Bergen. Jeg buste rett inn i deg uten snev av ydmykhet. Det tok ikke lang tid før jeg innså hvor liten jeg var i denne lille byen, og det skulle bare en fadderuke, et knippe nye vennskap og en forelskelse til før den røde Amerika-kofferten min ble fylt av absolutt helt nye ting.

Jeg var jo ganske sta da vi ble sammen, Bergen. Du ga meg en overhaling og utfordret det innerste i meg. Det er vel slik et forhold fungerer, man må la seg forandre ørlite grann og gi plass til noe nytt. Det har du lært meg.

Vakreste Bergen, jeg har hatt det så gøy og så forferdelig vondt i deg. Alle festene vi holdt i kollektivet på Nordnes, de late sommerdagene på Verftet. De utallige kveldene vi endte opp på bordene på Legal og utrolig nok ikke ble kastet ut, bortsett fra den ene gangen. De grå dagene med ærend og studier, presskanne-kaffe på termos og havregrøt til frokost. Hansa i helgene. Konsertene, de utallige nettene vi danset, både skodd og barbeinte, i gater, i parker, på brygger, i hager, i stuer og på faktiske dansegulv.

Det evig uforutsigbare. Hjertesorg og forelskelse. Vi var jo bare barna og trodde vi slet ut brosteinen når vi løp ned Nygårdsgaten. Alt det vante, bussturene fra Flesland og inn til byen i blomstrende mai, suget i magen når man tenkte på at det skulle skje helt nye ting bare samme kveld. Bankende hjerter i omfavnelser på gatehjørner, hemmelig kjærlighet. Kirsebærtrærne og paviljongen på Festplassen. Stemningen av eplekjekk Bergenssommer, sommerfugler i magen. Sommernetter som bare aldri tok slutt. Nattbad på hemmelige badeplasser, nye fjes og nye semestre i september, nye forelesere og dyre pensumbøker.

(Fortsetter under bildet)

– Her har jeg møtt dem som tar meg imot med åpne armer både som jeg er, og slik jeg ønsker å være, skriver Anna Olivia.

– Her har jeg møtt dem som tar meg imot med åpne armer både som jeg er, og slik jeg ønsker å være, skriver Anna Olivia. Foto:

Turer til Byfjellene for å samle tankene og sjelen. Den første snøen som forsvant etter en time, de grå dagene og alle kaffeavtalene som gjorde timene kortere og tankene nye. Alt jeg skulle lære og få gjøre i deg, Bergen, og at jeg fikk lov til å elske så mye.

Hvor ble all tiden av? Har du gjort meg bedre, Bergen? Jeg har i alle fall grodd her, blitt stoltere og større, vokst inn og ut av klær og uvaner, gått på fjellene og barene og møtt kjærligheten der jeg minst ventet det. Jeg har rast fra meg og bygd meg selv igjen. De små tingene, de vakre vennskapene. Her har jeg møtt dem som tar meg imot med åpne armer både som jeg er, og slik jeg ønsker å være.

Hvor mye mer kan man kreve av en by, mer enn at den er en elsker på godt og vondt? Da jeg tok banen fra Flesland for siste gang på en stund, kjente jeg ikke det samme suget i magen slik jeg har kjent så mange ganger før. Så det er kanskje på tide å dra, la eventyret få stå slik som dette. Det er i alle fall dags for å skulle seile min vei til noe annet, og som jeg gleder meg til det.

Hasta la vista Baby-Bergen. Jeg elsker deg.

Innlegget ble først publisert i en lengre versjon i Samviten.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags