Kirsti Malterud har rett når hun i sin nye kronikk konkluderer med at den typen forskning som er gjort på kjønnsbekreftende behandling trolig ikke ville blitt godtatt som evidensgrunnlag for å anbefale oppstart av en ny kreftmedisin for alvorlig syke barn.

Problemet med Malteruds argumentasjonsrekke er at den faller sammen det øyeblikket man anerkjenner noe som burde være åpenbart: Kjønnsinkongruens er ikke kreft og bør heller ikke behandles som det.

Kjønnsbekreftende behandling verken kan eller bør vurderes på samme måte som medisinske intervensjoner for alvorlige sykdomstilstander. Skal det først sammenlignes med noe annet, bør vi starte med å se på hva det norske helsevesenet krever når det gjelder behandling for andre ikke-sykelige tilstander knyttet til kjønnsmessige aspekter av egen kropp.

Noen eksempler på dette her i Norge er svangerskapsavbrudd, hormonell prevensjon og behandling av gynekomasti (naturlig brystvekst hos menn).

For disse tilstandene er beviskravene og metodologien som brukes i forskningslitteraturen en helt annen enn ved kreftbehandling. For eksempel kan mindreårige cisgutter få både medikamentell og kirurgisk behandling for ikke-sykelig brystvekst i Norge, dette til tross for at det er betydelig mindre forskning på helseeffektene av dette enn for kjønnsbekreftende helsehjelp.

Les også

Kjønnsinkongruens: – Vi vet for lite om behandlingen barn og unge får i dag

Majoriteten av artikler om effektene av gynekomasti handler om kirurgisk teknikk eller bivirkninger, heller enn helsegevinst og livskvalitet. De få systematiske gjennomgangene som finnes, konstaterer at forskningen stort sett består av enkeltstudier av såkalt «veldig lav kvalitet».

Det blir også fort tydelig at man ikke har samme forventningen til bruk av kliniske effektstudier dersom man ser til reproduktiv helse. De fleste av oss ville sett det som grovt umoralsk å kreve randomiserte kontrollerte studier hvor bare halvparten av en gruppe uønsket gravide tenåringsjenter fikk tilgang til aborten de desperat ønsket seg.

Slike studier ville også vært grovt uetiske å gjennomføre på transungdom. Det er også grunnen til at de ikke finnes. Heldigvis har kjønnsbekreftende behandling mer enn nok evidensgrunnlag til å kunne slå fast at det bør tilbys som medisinsk nødvendig behandling.

Til tross for Malteruds skepsis, er det nemlig ingen tvil om at anbefalingene til World Professional Association for Transgender Health (WPATH) er milevis foran alle andre kunnskapsoppsummeringer eller retningslinjer for behandling for transungdom.

Standards of care 8 (SOC8) er skrevet av over hundre eksperter, med tusenvis av referanser, omfattende bruk av eksterne forskere og bruk av godkjente verktøy spesifikt laget for å sikre størst mulig grad av faglig konsensus. I motsetning til rapportene Malterud legger sin lit til, er Standards of care 8 solide, forsknings- og konsensusbaserte og ble laget med stor grad av gjennomsiktighet og ekstern kontroll.

Malterud fremsnakker rapporter fra Finland, Sverige og Storbritannia som anbefaler at behandling til barn unge strammes inn og kun bør tilbys som såkalt «utprøvende» behandling. Å definere noe som utprøvende betyr at det ikke anses som medisinsk nødvendig behandling, noe som er stikk i strid med det som i realiteten er en sterk faglig konsensus i et internasjonalt fagmiljø.

I praksis ville en slik endring nesten garantert betydd å fjerne allerede eksisterende tilbud utenfor spesialisthelsetjenesten, samt å frata unge transpersoner helt grunnleggende pasientrettigheter.

Ved utprøvende behandling har man ikke noe plikt til å ta hensyn til prinsipper om likeverdig tilgang. For eksempel kan en pasient nektes behandling utelukkende fordi de ikke møtte inklusjonskriteriene ved en studie, selv om de hadde like stort eller større behov for behandlingen som alle andre.

Det betyr også at de ikke kan si nei til å delta i forskning, ei heller dersom forskningen oppleves som grovt invaderende, uetisk og ydmykende, noe norsk forskning på transpersoner ofte er.

Malteruds milde tone må derfor ikke distrahere oss fra at alle tiltak som innebærer å definere behandlingen som utprøvende vil ha som konsekvens at unge transpersoner mister sentrale pasientrettigheter som de faktisk har i dag. En slik innstramming er ikke forsvarlig basert på den kunnskapen vi faktisk har, ei heller er det rimelig å kreve at forskningen på feltet kun anses som god nok dersom den behandler kjønnsinkongruens som en behandlingstrengende sykdom

At forskning på medisinske inngrep som først og fremst handler om retten til selvråderett over de mest intime og private delene av egen kropp – slik som abort, prevensjon, gynekomasti og transhelse – legger andre kriterier til grunn enn forskning på medisiner som brukes til kreftbehandling, er et sunnhetstegn, ikke et argument for å forby dem eller kreve voldsomme innstramminger i tilbudet.