Det manglet ikke på ambisjoner og lovord i forkant av Samhandlingsreformen som ble innført i januar 2012. Regjeringen skrev blant annet: «Med Samhandlingsreformen vil regjeringen sikre et bærekraftig, helhetlig og sammenhengende tjenestetilbud av god kvalitet, med høy pasientsikkerhet og tilpasset den enkelte bruker». Overskrifter i media de siste ukene tyder på at man er langt unna ambisjonene. Og selv om noe av de siste ukenes kapasitetsproblemer kan skyldes sesongsmessige sykdomsutbrudd, er dagens situasjon bare et forvarsel av hva som er i vente.

Samhandlingsreformen skal blant annet gi kommunene et mer helhetlig ansvar for sine innbyggere. Da reformen ble innført, ble også bevilgningene til kommunene økt noe. På den andre siden ble det innført en ordning som påla kommunene å betale døgnpris for pasienter som av sykehusene blir regnet som utskrivningsklare. For noen kommuner fører det til at en del av det statlige tilskuddet i praksis går tilbake til de statlige helseforetakene. Med en døgnpris på over 5000 kroner for hver pasient, blir det fort store summer av det.

For kort tid siden fortalte BA om utviklingen i Askøy kommune. Her har antall betalingsdøgn på sykehus vokst kraftig de siste årene. Fra ti betalingsdøgn i 2019, måtte kommunen i fjor betale for over 800 døgn for utskrivningsklare pasienter. Det kostet 4,5 millioner kroner. Det er ikke en særlig fornuftig bruk av de statlige bevilgningene.

Og det er bare starten. Med stadig flere eldre vil presset på det kommunale omsorgsapparatet bare øke i årene som kommer. Rundt om i landets kommuner er det 17.000 svært syke eldre som bor hjemme. Dette er personer som har et stort pleiebehov. I årene fremover vil dette pleiebehovet bli ytterligere forsterket. Bakgrunnen er at vi jevnt over lever stadig lengre. Om syv år krysser to magiske kurver hverandre i prognosene til Statistisk sentralbyrå. Da blir det flere eldre over 65 år enn barn og unge under 20 år. Lederen for forvaltningsenheten på Askøy beskriver trolig bare en situasjon som vil forsterke seg når hun til BA uttaler at pasientene er sykere, eldre og at de skrives tidligere ut fra sykehuset enn før.

For å løse utfordringen på lang sikt, må trolig både kapasitet, bevilgninger og nye tanker under lupen. I dag er det opplest og vedtatt politikk at eldre skal bo hjemme og klare seg selv så lenge som mulig. Men mange eldre faller mellom flere stoler når politikken skal praktiseres. De er egentlig for friske og institusjon, men for syke til å være hjemme.

Noe av løsningen kan man finne ved å se til Øygarden. Her har man opprettet flere korttidsplasser på institusjon, noe som har ført til at antall betalingsplasser på sykehus har gått ned. Det er naturligis bra for økonomien, men det er først og fremst bra for de eldre, som neppe har lyst til å ligge på sykehus lengre enn nødvendig.

Etter hvert som befolkningen blir eldre, må kommunene investere i flere institusjonsplasser. Det må regjeringen legge til rette for. En reform der stadig mer av de statlige bevilgningene til kommunene går tilbake til statlige helseforetak er ikke bærekraftig.