Det ble tyst da Magnet dukket opp mutters alene på scenen. Så tyst at den beskjedne trubaduren selv kom litt ut av det.

– Helsiken, utbrøt han, mens et fullstappet Logen lyttet andektig.

For Magneten er blitt profet i egen by. Spellemann- og Alarmprisen har nok hjulpet. Men først og fremst er det den såre stemmen hans som smelter og lindrer og beveger – i triste men også uendelig vakre låter som minner oss på hva lykke er.

«Everything's Perfect» festet grepet om hjerteroten, selv om bassloopen prøvde å overdøve englerøsten.

SNØ

Da bandet kom på scenen, fikk vi en mer elektronisk og groovy Magnet under roadmovien på lerretet. Magnetismen økte ikke minst på grunn av Ralph Myerz' Tarjei «Talentet» Strøm og hans kreative trommespill.

«Overjoyed» kledde dubdrakten. «I'll Come Along» eksploderte slik den aldri har gjort på plate. Og en storslått «Last Day Of Summer» fikk et ekstatisk publikum til å klappe takten.

– Helvete så gode dere er, smilte Magneten.

Kjemien var tusen ganger bedre enn på Quartfestivalen i fjor. Dette var full klaff på hjemmebane.

Og enda hadde Magnet noe på lur. Plutselig begynte det å snø inne under lysekronene, til tonene av en av verdens nydeligste låter, «The Day We Left Town». Vi sto inne i Magnets snøkule, og det var julekoselig og trist og rørende på en og samme tid.

OVERRASKET

Akkurat da vi tenkte at dette var høydepunktet på årets Ole Blues, ga Magnet oss enda en gave.

– Det er blitt så in med gjester, begynte han, og introduserte sin egen datter Gullet på «Lay Lady Lay».

Så sjarmerende og kjærlig har Dylans låt aldri vært fremført før. Magnet delte sin egen lykke med oss der han sang til datteren. Og den slitte sangen ble som ny med hennes uskyldsrene barnerøst.

Far og datter strålte der de sang sammen. Det rørte oss langt inn i sjelen, slik gode konsertopplevelser kan gjøre.

Derfor: O salighet.