Fire år etter forrige besøk, som inkluderte konserter både i Grieghallen og på Ole Bull Scene, var Patti Smith tilbake i Bergen.

Konsertene i 2008 har begge fått legendestatus og er selvfølgelig vanskelig å overgå.

Rundt 5000 dedikerte fans var på plass da 65-åringen vinket på sitt sjarmerende vis fra scenen på Plenen på Bergenhus. Siden konserten var en del av en festival, var settet kun på en drøy time. Det gjorde at noen favoritter ble utelatt, først og fremst klassikere som «People Have The Power» og «Frederick», men også den nye «This Is The Girl», som er Patti Smiths hylles til avdøde Amy Winehouse.

Men selv om noen låter altså var savnet, var det flotte 70 tilmålte minutter hun ga sitt entusiatiske publikum. Det er vanskelig å klage når damen selv er i kjempehumør og bandet med Patti-veteranene Jay Dee Daugherty på trommer og Lenny Kaye på gitarer, samt bassist og keyboardist Tony Shanahan og Jack Petrocelli på gitar og bass var svært så spillesugne.

Konserten i går var den første på turneen, som varer til nærmere jul og som avsluttes med konserter i USA og Canada sammen med Neil Young & Crazy Horse.

Fra åpningstonene av «Dancing Barefoot» var det klart at Patti Smith stortrivdes med å spille live igjen. Responsen fra publikum var umiddelbar, lyden var OK og veteranen fulgte opp med konsertpremiere på den nye låten, «April Fool». Så fulgte «Free Money», «Ghost Dance», «My Blakean Year», «Beneath The Southern Cross» og «Distant Fingers» før allsangen bredte seg mellom festningsmurene.

«Because The Night» er en kanonlåt som holder seg like godt som damen, og det ser ut som om Patti Smith digger den like mye som da låten kom ut på siste halvdel av 1970-tallet.

«Pissing In The River», en annen klassiker, ble innledet med følsomt pianospill av Tony Shanahan. «Peaceable Kingdom» ble tilegnet ofrene og de etterlatte etter terrorhandlingene i fjor sommer, før Patti Smith og bandet satte punktum med en forrykende versjon av Van Morrison og Thems 1960-tallshit, «Gloria» – innledet og avsluttet med Patti Smiths egne diktlinjer: «Jesus died for somebody’s sins, but not mine».

«Banga», tittelsangen fra hennes nye plate, kom som ekstranummer. Så var det over.

Patti Smith hadde gjort det igjen. Det er så godt som umulig å ikke like denne damen. Men så har hun også drivende gode musikere i ryggen. Lenny Kaye, rockens mest trofaste mann, har stått ved hennes side i nesten 40 år. Kayes gitarspill er nøysomt og smakfullt. Han er rett og slett en fryd å høre på. Og når han vikarierer på bass, så svinger det, da også. Tony Shanahan er også alle steder, både som bassist, tangentmann og sanger.

La oss inderlig håpe at det ikke går fire år til neste gang vi får oppleve Patti og den bunnsolide gjengen hennes.