Kreften tok fruktbarheten, så fant de Amy

- At Amy hjalp oss å bli en familie er det største noen kunne gjort for oss, sier Ida Arnoldsen Larsen og Harald Natvik. FOTO: Kaja Tirrul

- At Amy hjalp oss å bli en familie er det største noen kunne gjort for oss, sier Ida Arnoldsen Larsen og Harald Natvik. FOTO: Kaja Tirrul

Artikkelen er over 5 år gammel

Kreft i livmorhalsen gjorde at Ida fra Os ikke kunne føde egne barn. Så fant hun og mannen kanadiske Amy.

DEL

– En robust type dette her. Akkurat som sin far og sin bestefar. Det er mange som sier at han ligner på meg, sier Harald Natvik, og kikker stolt ned på sønnen Even på ti måneder.

Han har nettopp kommet hjem fra jobb som lektor på Os videregående skole og nå skal snart han og konen Ida legge Even og tvillingsøsteren Marie ned for en ettermiddagshvil.

En helt vanlig ettermiddag for en småbarnsfamilie i Os, men veien frem har vært langt fra vanlig. For Ida og Harald har veien til familieidyll både vært både tung, lang, radikal og enormt følelsesladd. 

Drømmen om en familie

– Vi visste med en gang at det var oss, sier 32-åringene Harald Natvik og Ida Arnoldsen Larsen.

De møttes på Universitet i Bergen for snart tolv år siden og ble stormende forelsket. Han var fra Os utenfor Bergen, hun fra Kragerø. Da de møttes var de 21 år, og bodde i en liten leilighet i byen og levde ut det urbane livet. I bakgrunnen lå alltid drømmen om å starte en familie.

– Jeg har alltid sett for meg Ida som mor til mine barn, hun er enormt omsorgsfull, sier Harald.

Allerede året de ble sammen la de merke til drømmehuset i Os, like ved der Haralds foreldre bor. Dette huset skulle vise seg å bli det huset der de skulle slå seg til ro mange år senere. For de hadde ikke hast.

– Vi er nok ganske tradisjonelle på den måten. Vi ville bli ferdig med utdannelse og finne hus før vi fikk barn, sier Harald.

Paret giftet seg i Os i 2009, da var de begge 27 år gamle. To år etter hadde de fått nyss i at drømmehuset i Os kunne være tilgjengelig.

– Alle brikkene falt på plass, det var mye glede, minnes de to.

Sjokket

Samtidig som husplanene så ut til å gå i orden, begynte Ida å få noen uvanlige mellomblødninger som måtte følges opp. I januar 2012 ble kontrakten på huset skrevet under. Samtidig fikk Ida sjokkbeskjeden. Hun hadde livmorhalskreft.

– Jeg husker jeg fikk telefonen når jeg satt på jobb. Det føltes helt surrealistisk at jeg skulle ha kreft, sier hun, som først noterte iherdig alt legen sa på telefonen. Så kom tårene.

– Telefonen fra Ida den dagen stikker fortsatt i brystet, alt fokuset videre da var å få Ida frisk, sier Harald.

På selveste Valentinsdagen ble opererte Ida bort livmoren, slimhinner og en rekke lymfeknuter, men legene lot eggstokkene stå.

– Jeg var veldig klar på at jeg hadde et sterkt ønske om å få barn, og det ble respektert, sier Ida.

Men krefthistorien stoppet ikke der. Ida fikk spredning til lymfeknutene, og måtte ha stråling og cellegift. Det ville også ødelegge eggstokkene.

Uten livmor fikk ikke Ida lov å hente ut eggene sine i Norge.

Ida fant frem til at hun kunne få hentet ut eggene i Riga, få dem befruktet av Harald og frosset ned der. Hun måtte organisere en fysisk og psykisk krevende hormonbehandling i Norge forkant. I Latvia benyttet hun den ene eggløsningen hun hadde før hun måtte begynne stråling i Norge. Det resulterte i fem embryoer på frys.

– Vi var veldig slitne men overlykkelige. Fem små muligheter til å bli foreldre, sier Harald, som ikke kan få rost konen nok.

– Ida nektet å gi opp i en situasjon der de fleste hadde hatt mer enn nok allerede.

Tre dager senere i april startet stråling og cellegiftbehandling, og til sommeren begynte paret oppussingen i det nye huset i Os. Da kom nok en nedtur. Moren til Ida falt plutselig om og døde timer senere i Idas hjemby Kragerø.

– Vi ville så gjerne at hun skulle oppleve å bli mormor. Hun snakket stolt om at hun hadde fem barnebarn på frys i Riga, sier paret.

Datteren Marie er nå oppkalt etter moren til Ida.

Saken fortsetter under bildet.

 

Lille Marie Larsen Natvik nyter vintersolen i eneboligen i Os. Lite aner hun om kampen foreldrene måtte kjempe for at hun skulle komme til verden.

Lille Marie Larsen Natvik nyter vintersolen i eneboligen i Os. Lite aner hun om kampen foreldrene måtte kjempe for at hun skulle komme til verden.

OPPKALT: Lille Marie er oppkalt etter moren til Ida.

FOTO: RUNE JOHANSEN

 

Et rop om hjelp

Paret hadde lenge vært inne på tanken om adopsjon, men på grunn av Idas kreftbehandling måtte paret i 30-årene i «karantene» i fem år før de kunne starte en adopsjonssprosses.

– En slik prosess tar ofte minst fire-fem år etter det, og det føltes veldig fjernt, sier Harald.

Mot slutten av 2012 hadde Ida fått kommet seg godt igjen etter behandlingen, og de begynte prosess «Bli foreldre». Som de to akademikerne de er satte de seg dermed ned og undersøkte de andre mulighetene grundig.

– Hvilke tanker hadde dere om surrogati i forkant av dette?

– Surrogati virket fremmed, men vi var åpne. Som med alt annet visste vi at det ikke var et så svart-hvitt som det ofte fremstilles i media. Når vi leste om surrogatiprosessen i Canada falt alle brikker på plass. Jeg er selv engelsklærer og har slekt i Canada, samfunnet er likt vårt eget og var det bare lov med altruistisk surrogati (kvinner som velger å være surrogatmødre av idealistiske grunner og bare får dekket utgiftene knyttet til surrogati). I Canada er prosessen regulert av lovverket og alle involverte parter beskyttet, påpeker Harald.

Ida beskriver seg som veldig åpen person, og vedgår at valget hun og mannen har tatt er utradisjonelt.

– Vi gjorde nok det mest radikale vi kunne gjøre i en slik situasjon, sier Ida.

Paret endte opp med å skrive en presentasjon av seg selv til CSO (Canadian Surrogacy Options) i Canada. CSO er i hovedsak et rådgivningsselskap drevet av en tidligere surrogat som bestemte seg for å hjelpe andre. Hun rådgir og hjelper surrogater og blivende foreldre med den første kontakten og juridisk prosess.

I brevet forteller Ida og Harald om forholdet sitt, om familiene sine, om kreften og om ønsket om å få sin egen familie. De legger ved bilder og åpner seg, i håp om at en ukjent kvinne kanskje skal føle at det er nettopp dem hun vil hjelpe. «Vi trenger hjelp til å få oppfylt drømmene våre og håper at noen er villig til å gi oss en hjelpende hånd» skriver Ida og Harald i brevet. «Det er utrolig at noen har så stort hjerte at de er villig til å føde et barn for oss ... Det er det største offeret og gaven noen kan gi et annet menneske».

Full klaff 

Det tok ikke lang tid før paret fikk en respons.

– Vi snakket med Joanne i CSO som sa en kvinne som het Amy hadde blitt veldig rørt av brevet vårt. Hun hadde tidligere båret frem et barn for en norsk familie og født det barnet  noen uker tidligere.

De begynte å sende e-poster med syvbarnsmoren Amy, og oppdaget fort en veldig god kjemi.

– Hun uttrykte gleden over å være surrogat og på den måten hjelpe andre til å bli en familie, sier Ida, som har stor respekt for kvinnen som valgte å bære frem barnet hennes.

– Hun er utrolig flott person som bruker livet sitt til å gi videre til andre. Hun er rett og slett nesten for god til å være sann, men likevel er hun også en vanlig kvinne. Vi fant tonen med en gang, og følte at vi hadde kjent hverandre lenge, sier Ida, som bærer et armbånd med fingeravtrykkene til barna. Hun har gitt et slikt til Amy også – det binder dem sammen.

– Hun er en utrolig flott mor til barna sine, bryr seg om dyrs rettigheter, og er opptatt av veldedighet. Hun kan virke for god til å være sann, men hun er også bare en vanlig kanadisk kvinne med god humor som vi trives veldig godt sammen med, sier Ida.

– Hva tenker du om det hun har gjort for dere?

– Å kunne hjelpe oss å bli en familie er den største gaven vi kunne fått, sier Ida, og blir blank i øynene.

– Er ikke det en enormt stor tjeneste å be et fremmed menneske om å gjøre?

– Vi ser ikke henne som en fremmed. Vi brukte mye tid på å bli kjent med henne før vi begynte forsøkene, fikk god kjemi, delte verdier og måte å leve på og ble kjent raskt, sier Harald.

– Men det er det helt klart at å be noen gå gjennom svangerskap og fødsel for deg ikke er risikofritt. Samtidig er dette jo menn over hele verden ber sine kvinner gjøre hver dag, slik at de kan bli fedre, legger han ettertenksomt til.

Ida og Harald ble mer og mer trygg på at Amy var den rette kvinnen til å føde deres barn. Sommeren 2013 ble de enig om å gjøre første prøverørsforsøk. To av embryoene ble satt inn hos Amy, men det fungerte ikke.

– Det var tungt og Amy følte hun hadde skuffet oss. Vi trøstet hverandre, sier Harald.

Jackpot

På sensommeren ble det gjort et nytt prøverørsforsøk. Etter en stund ba Amy Ida og Harald komme på Skype.

– Hun gratulerte oss og tårene rant på alle sammen, forteller de.

To uker senere fikk de beskjed om at det var tvillinger i magen til Amy.

– Vi hadde aldri som mål å få tvillinger, men vi snakket alltid om hvor fantastisk det hadde vært.

De vordende foreldrene fra Os satte seg på flyet for første gang til Ottawa i Canada da det var snakk om 20 ukers ultralyd. Der fikk de vite at det var en gutt og en jente de ventet, og fikk høre hjertelydene. De fikk også en uke sammen med familien til Amy i Ottawa. I februar i 2014 satte de seg på nytt på flyet. Denne gangen hadde de med både barnevogn, kofferter og barneklær for å tilbringe tre måneder i Canada.

– Vi følte oss litt rare med alt dette utstyret og ingen barn. De lurte på hvorfor vi skulle være tre måneder i Canada, og vi fortalte vi skulle bli foreldre gjennom altruistisk surrogati. De gratulerte oss og lot oss ta med alt barneutstyr gratis, sier Harald.

Oppholdet i Ottawa i Canada ble enormt følelsesladd. Barna Even og Marie ble født på naturlig måte natt til 26. mars, med hver sin fødselsdato.

– Vi takker Amy ofte for det hun gjorde for oss, men hun sier alltid: Det er jeg som skal takke dere. Det er helt utrolig, sier Ida, som ble tilskuer til fødselen av sine egne barn.

Saken fortsette under bildet.

 

I fødselsannonsen er de stolte foreldrene tydelig på at de har fått hjelp til å bli foreldre.

I fødselsannonsen er de stolte foreldrene tydelig på at de har fått hjelp til å bli foreldre.

FØDSELSANNONSEN: Tvillingene ble født med syv minutters mellomrom. I fødelsannonsen takket Even og Marie Amy for at hun hjalp dem med å bli en familie.

FOTO: PRIVAT

Måtte adoptere egne barn

På fødselsattesten er det Ida sitt navn som står oppført som mor, men for norske myndigheter er det hun som føder barnet som regnes som mor.

– Det føles helt surrealistisk å stebarnsadoptere mine egne barn, sier Ida.

For mannen Harald var det litt lettere prosess, han måtte i utgangspunktet bare ta en DNA-test og erkjenne farskap. Mannen til surrogatmoren, Patrick skrev da fra seg retten til barnet.  

– Egentlig skulle vi også inn i en prosess med sosialrapport i forbindelse med stebarnsadopsjonen, men Bufetat kjørte forenklet prosess og behandlet saken uten å involvere kommunen og barnevernet. Det er gjorde dette lettere å bære, sier tobarnsforeldrene.

Begge foreldrene var hjemme med barna til august i fjor, men det var på nære nippen at Ida ikke fikk utbetalt foreldrepermisjon. Også det ordnet seg.

– Mange sier vi har vært heldig som har kommet ut av denne situasjonen på denne måten her. Jeg er ikke helt enig. Hadde ikke det vært for Ida og hennes enorme pågangsmot, hadde vi ikke hatt sjans til å få gjennomført dette, sier Harald.

For de rike? 

Ifølge Surrogatiforeningen i Norge koster en surrogatiprosess mellom 350.000 og 500.000 kroner. I Canada koster en surrogatiprosess i snitt 600.000 kroner, i tillegg til forsikringer.

– Man blir ikke nødvendigvis bankerott av å gjøre dette, men det krever en del prioriteringer. Vi har for eksempel måtte ta opp lån for å få det til, sier de.

Harald mener at om surrogati hadde blitt lovlig i Norge, kunne de faktiske forskjellene mellom hvem som kunne benytte seg av det og ikke gått ned.

– Vi ser ingen grunn til at surrogati basert på idealisme eller hjelp til kjente burde vært ulovlig i Norge, sier de.

Ida og Harald er veldig opptatt av å skille mellom altruistisk surrogati der surrogaten bare får dekket de reelle utgiftene sine ved graviditet/helsesjekker, mot kommersiell surrogati der surrogaten også skal kunne tjene på dette. De mener at den norske debatten overser altruistisk surrogati, og er veldig opptatt av å skille mellom de ulike typene surrogati.

– For oss ble Canada et naturlig valg. Vi var opptatt av at kvinne som skulle hjelpe oss å bli familie gjorde det fordi hun hadde et stekt ønske om å hjelpe oss, sier Harald.

– Vi hører mye om surrogati der kvinnen blir utnyttet og satt uholdbare krav til, det virker helt fjernt fra det vi har opplevd, sier tvillingforeldrene i Os.

Det kanadiske lovverket krever en kontrakt for å overføre foreldreskap. Noen velger i også å legge til krav til hva den gravide kan spise og hvordan hun skal oppføre seg.

– Vi hadde ingen krav til Amy. Hun hadde født syv barn før og visste hva hun gjorde, sier Ida.

De synes det er pussig at alltid stilles mange kritiske spørsmål til surrogati, men nesten ingen til utenlandsadopsjon. Det kan også være problematisk. Mange kritikere snakker om barnas rett til å kjenne deres opphav, men det samme argumentet brukes ikke når det er snakk om adposjon, sier Harald.

Han påpeker at barna deres er 100 prosent deres egne genetisk, og at de alltid vil være åpne på hvem som fødte dem.

Stolt av det

Lille Marie har nettopp våknet fra hvilen sin, og Harald henter henne inn. Hun smiler med store øyne mot fotografen og pappaen trekker forsiktig av henne ull-luen.

– Vi er stolte av det vi har gjort og fått til, og ønsker ikke å gjemme dette bort. En av grunnene til at vi velger å stå åpent frem med historien vår er at vi ønsker en nyansert debatt. Vi valgte bevisst Canada blant annet på grunn av det gode velferdssystemet de har der, var helt rett for oss. Samtidig har vi respekt for at andre tar andre valg, sier Ida og Harald.

Saken fortsetter under bildet.

I spisestuen har Ida og Harald en egen krok der de henger opp bilder og minner fra reisen de har hatt for å bli famlie. Her et bilde tilsendt av Amy som bar frem deres barn.

I spisestuen har Ida og Harald en egen krok der de henger opp bilder og minner fra reisen de har hatt for å bli famlie. Her et bilde tilsendt av Amy som bar frem deres barn.

MINNER: I det ene hjørnet i spisestuen henger en hasselgren full av bilder av familien, barna og surrogatmor Amy. Det kanadiske og norske flagget er også på plass.

FOTO: RUNE JOHANSEN

Utvidet familie

– Vi snakker om Amy og Canada i hverdagen sammen med barna. Slik vil det alltid være, forteller Ida.

De holder kontakt med Amy og familien hennes gjennom Skype og Facebook og i 2016 er det planen at Amy skal komme til Norge for første gang.

– Vi ser ingen grunn til å holde det hemmelig for barna, de vil alltid kunne ha denne tilknytningen. Da slipper vi alt opplegget med å plutselig skulle fortelle det til dem når de blir store nok, sier Ida, som har et bilde av seg selv og Amy på profilbildet sitt på Facebook.

De setter utrolig stor pris på kontakten de har fått med Amy og hennes familie.

– For oss betyr dette at vi har fått en utvidet familie i Canada. De deler gleden med oss, og kontakten vi har er bare helt utrolig fin, sier Ida.

Hun og mannen har allerede rukket å hjelpe andre par som er i en lignende prosess.

– Vi føler vi har fått mye hjelp til å møte våre drømmer, og føler det er helt naturlig å hjelpe andre videre,

Nå har de et embryo igjen på frys.

– Skal dere bruke dette?

– Det har vi ikke bestemt oss for enda, men om det blir så blir det med Amy. Vi vil ikke gå gjennom den reisen med noen andre. Det blir Amy eller ingen.

Gir tilbake

Surrogatforeningen i Norge anslår at vel 1.000 barn i Norge er født av surrogat i utlandet de siste årene.

De opplyser at de fleste  norske som benytter seg av surrogati i utlandet gjør det fordi de mangler livmor, har  hatt kreft, er nyresyke eller at det vil være fare for livet til moren eller barnet ved svangerskap og fødsel.

38 år gamle Amy Cameron i Ottawa i Canada er gift med Patrick, jobber som sosialarbeider og har syv egne barn. I tillegg har hun båret frem et barn for et norsk par, og tvillinger for Ida og Harald.

Hun sier til BA at hun gjør dette for å hjelpe andre å bli en familie.

– Etter at jeg ble mor selv kunne jeg ikke innbille meg det å bli fratatt muligheten til å bli mor, uansett grunn. Å bli mor er definitivt det største i livet, om det blir gjort på en konvensjonell måte eller ikke. sier Amy Cameron, om valget om å bli surrogat.

Hun får ofte spørsmålet om hvordan det er å gi fra seg et barn hun har båret frem.

– Da svarer jeg at jeg gir ikke bort en baby, jeg gir en baby tilbake. For meg er dette en ære, sier Amy.

– Jeg er åpen, familieorientert person som liker å hjelpe andre, sier hun.

Falt for Ida og Harald

CSO i Canada formidler vel 50–60 surrogatavtaler hvert år. Amy Cameron er en av kvinnene som er tilknyttet rådgivningsselskapet og er tydelig på hvorfor hun valgte å bære frem et barn for et par i Os.

– Jeg valgte Harald og Ida etter å ha sett gjennom mange profiler som CSO sendte til meg. Av alle brevene jeg leste, var det Ida og Harald sitt som traff meg best. Interessene deres, familieverdiene og moralen var veldig lik min, sier Amy til BA.

– I tillegg må jeg si at jeg elsker nordmenn, de er så fine folk, sier Cameron.

Hun ble særlig revet med av bildene som Ida og Harald hadde lagt ved brevet.

– De var så åpne og bildene med familien viste så klart hvordan de ønsket og lengtet etter barn. Dessuten kunne man se kjærligheten mellom de to med en gang, fortetter hun.

– Jeg kan ikke forestille meg å bli satt i en slik situasjon som Ida, og komme gjennom det med så mye positivitet. Hun er virkelig en mor i ordets riktige forstand, sier Amy.

Hun setter pris på den tette kontakten mellom familiene.

– Forholdet vårt er fantastisk, vi er akkurat som familie. Vi snakkes ofte og det å høre om hvordan Even og Marie har det er utrolig flott.

Forandret livet

Syvbarnsmoren Amy Cameron har hele tiden vært tydelig på at hun går gravid og føder for andre par for å gjøre dem lykkelige. Men hun er også tydelig på at hun også skal takke dem for å få lov til å gjøre nettopp det.

– Denne prosessen har endret livet mitt. Jeg har vokst så mye, både som menneske men også som mor, sier hun.

– Jeg er stolt av det jeg har utrettet. Det å være i stand til gi noen den mest ultimate gaven: et barn, er den mest unike mulighet man kan ha. Noen ganger føler jeg meg nesten egoistisk fordi det føles så bra å få muligheten til å fullføre noens drømmer.

– Det er umulig å beskrive hvordan det føles å se ansiktet til de som blir foreldre for første gang etter en lang og tung kamp for å bli foreldre.

Saken fortsetter under bildet.

- Jeg føler meg priviligert som kan få være med på at andre skal få starte en familie, sier syvbarnsmor Amy Cameron fra Ottawa i Canada. Her sammen med tvillingene Even og Marie som hun fødte for et norsk par i fjor.

- Jeg føler meg priviligert som kan få være med på at andre skal få starte en familie, sier syvbarnsmor Amy Cameron fra Ottawa i Canada. Her sammen med tvillingene Even og Marie som hun fødte for et norsk par i fjor.

FORBEREDT: Surrogatmor Amy er nå gravid med det fjerde barnet som ikke er hennes eget. Her er hun med tvillingene hun bar frem for Ida og Harald. 

FOTO: KAJA TIRRUL

Elsker graviditeten

Amy er for tiden gravid med det fjerde barnet som ikke er hennes eget. Denne gangen bærer hun barnet til den første familien hun hjalp.

– Hvordan får du styrke til å gjøre dette, på toppen av jobb, syv barn og frivillig arbeid?

– Styrken min kommer fra den fantastiske familiene jeg hjelper, men jeg kunne aldri gjort dette uten støtten fra mannen min og barna mine. Dessuten elsker jeg å være gravid, alt ved graviditeten er så fascinerende. Så lenge jeg holder meg sunn og trent og har et positivt syn på livet, er det egentlig ganske enkelt.

– Hvordan er det å være gravid med noen andres barn?

– Det er viktig å være mentalt forberedt. Det er et stort privilegium å bli gitt den tilliten fra annen familie. Barnet var aldri mitt, men jeg ser bare på det som en gave den stunden jeg fikk ha det. Dessuten er det ikke bare «noen» som skal oppdra dette barnet, det er Ida og Harald som så ingen grenser for å bli foreldre.

Amy Cameron er ikke surrogat av politiske grunner, men gjør seg likevel noen tanker.

– Jeg sliter med å forstå loven i Norge. Hvorfor lar man foreldre som ønsker og kjemper for å bli foreldre til å gå gjennom så mange hindringer, spør hun.

– Jeg ser så absolutt gråsonene i surrogatidebatten, men når det blir gjort ordentlig og gjennomsiktig, hvorfor skal metoden ha betydning?

Hva med jomfru Maria?

Amy er selv troende katolikk, og hun og familien går ukentlig i kirken og hjelper til i lokalsamfunnet.

– Jeg har opplevd at noen i kirken mener at det jeg gjør ikke er rett. En kvinne sto opp under en messe og sa «Hvordan kan du gi fra deg et barn du har båret frem i ni måneder?» Presten forsvarte meg da «Jomfru Maria var en gang en surrogat når hun bar Jesus, så jeg vil si at Amy sine verdier absolutt er på riktig sted.

– Vil forbli forbudt

Eggdonasjon og surrogati er ikke tillatt i Norge, og det er bred politisk enighet om å opprettholde et slikt forbud.

Det opplyser Barne-, likestillings-, og inkluderingsdepartementet (BLD).

– Surrogati kan  ikke gjennomføres på lovlig måte i Norge  fordi eggdonasjon er forbudt og fordi assistert befruktning bare kan gis til par som er samboende eller gift, i forhold til bioteknologiloven, sier Line Torvik, kommunikasjonsrådgiver i BLD.

Hun utdyper:

– Avtaler om surrogati er etter barneloven ikke bindende. Når personer bosatt i Norge inngår avtaler med surrogatmødre bosatt i et annet land oppstår kompliserte moralske og juridiske problemstillinger. På bakgrunn av dette fraråder norske myndigheter norske borgere å benytte seg av surrogati i utlandet, kommenterer hun.

– Hvorfor er surrogati problematisk?

– Surrogati er en del av en global problemstilling, og må sees i en internasjonal sammenheng. Haag-konferansen for internasjonal privatrett utreder problemstillinger knyttet til surrogati. Dette arbeidet vil også ha betydning for norske myndigheters videre arbeid, sier hun.

Det gjelder ingen særregler for etablering/overføring av foreldreskap etter bruk av eggdonasjon/surrogati. Dette innebærer at den som føder barnet er barnets mor, og at farskap etableres på de måter som barneloven bestemmer.

Dersom morskap/farskap ikke kan etableres etter barneloven, må den som ønsker å bli juridisk forelder til barnet søke om adopsjon. Folkeregistermyndigheten har til oppgave å registrere foreldreansvar.

Foreldreansvar kan registreres såfremt farskapet/morskapet er avklart etter norsk rett.

 Barn født av surrogatmor i utlandet har rett til innreise til Norge når det har fått norsk statsborgerskap (eventuelt annet statsborgerskap som gir rett til innreise) eller har rett til innreise/opphold etter utlendingsloven.