Gå til sidens hovedinnhold

Slik er «Utøya 22. juli»-filmen

Artikkelen er over 3 år gammel

Det er tidvis dirrende vondt å se filmen om vårt felles traume. Men Erik Poppes «Utøya 22. juli» tilfører lite nytt til fortellingen om 22. juli.

Spørsmålet i forkant har naturlig nok handlet om timingen. Er det ikke for tidlig med en film om en traumatisk dag, som sitter så langt frem i pannebrasken hos nordmenn – og som fortsatt gjør så vondt?

Det har i flere år blitt snakket og skrevet om forskjellige filmprosjekter om terroren. Innspillingen av Netflix-filmen «Norway», regissert av «Jason Bourne»-regissør Paul Greengrass, har allerede skapt litt harme. Sara Johnsen og Pål Sletaune skal lage TV-serie om Utøya, som skal spilles inn i april, og den svenske dokumentarregissøren Carl Javér har fått mye skandinaviske filmmidler til dokumentaren «Reconstructing Utøya».

Denne filmen, som ikke har premiere før 9. mars, borrer rett inn i redselen til ungdommene på øyen. Vi følger AUF-eren Kaia gjennom skog, korte og intense telefonsamtaler og dyp redsel, hele tiden lydlagt av skuddsalvene fra de totalt 297 skuddene som skar gjennom den grå ettermiddagen for snart syv år siden. Massedrapsmannen fungerer kun som en kulisse og sees knapt i filmen. Det er ikke han som er omdreiningspunktet her.

«Utøya 22. juli» er et uhyre sterkt og verdig øyeblikksbilde. Men det er vanskelige å se hvordan den tilfører noe til fortellingen om marerittet. Historiene om de som ble revet bort, historiene fra menneskene som kom seg fra 22. juli med livet i behold og hvordan livene deres ble i ettertid, har vi fått. Og det er ingen fare for at vi glemmer. Regissør Poppe sa på pressekonferansen i Berlin mandag at «vi må huske hva som skjedde på den øya». Men det gjør vi, også uten filmen.

Når årene og tiårene har fått behandlet terrorattentatet i Oslo og på Utøya på sin måte vil kanskje Poppes film stå tilbake som en tidsmarkør. Som en første levendegjøring av marerittet på film, men ikke som den definitive filmen for å få nye generasjoner til å forstå ugjerningen og grusomhetene i sin helhet. Det var nok heller aldri meningen. «Utøya 22. juli» vil gå inn i den store fortellingen om den mørke dagen som et bilde på angsten. Og det kan være verdifullt nok.

Men det er en kronglete øvelse å forholde seg til kun filmen når man si noe om «Utøya 22. juli», og det er kanskje den viktigste indikatoren på at det er for tidlig med en film. Poppe har sagt i intervjuer at han selv var usikker, hovedskuespilleren, Andrea Berntzen, likeså.

Når filmen primært skraper borti fortsatt veldig vonde sår føles den ikke viktig nok – akkurat nå.

Film:

«Utøya 22. juli»

Regi: Erik Poppe Med: Andrea Berntzen, Elli Rhiannon Müller Osborne, Jenny Svennevig, Aleksander Holmen mfl.

Tid: 1 t. 30 min.

 

Kommentarer til denne saken