Fredag kveld åpner utstillingen «Kunst i Kamp» på Kode 4. Den bygger delvis på en utstillingsturné som startet i Oslo og beveget seg videre til Stavanger, Trondheim og Bergen i 1942 og 1943.

Kort fortalt viste den hvordan nazistene kategoriserte kunst og det var den NS-innsatte Nasjonalgalleriet-direktøren Søren Onsager som var mannen bak «Kunst og ukunst»-utstillingen som først åpnet i Nasjonalgalleriet.

Det tyskerne stemplet som Entartete Kunst, på norsk kalt degenerert kunst, handlet om de nye kunstformene på 1900-tallet. Nazistene mente de nye retningene representerte en usunn og ødeleggende utglidning i kunstutviklingen.

Det var for øvrig ikke bare kunst, men også musikk, teater, litteratur, film og arkitektur som ble kjørt gjennom samme sortering av nazistene.

Kunstretninger som ekspresjonisme, dadaisme og surrealisme havnet også under Entartete-fanen.

– De bommet

– En meget spesiell type. Blant annet var han ekstremt beskjeden. Jeg vil si at han var så beskjeden at det tidvis var problematisk for omgivelsene.

Mannen som snakker gjennom sin fasttelefon bor i det lille tettstedet Ulefoss i Nome kommune i Telemark. Rundt seg i rommet hvor han sitter har han en rekke bilder som hans far, Gert Jynge (1904-1994), malte gjennom karrieren. På veggen rett foran Anders Jynge henger et tresnitt faren stilte ut på høstutstillingen i 1930. Det portretterer gruvemiljøet på Svalbard.

Jynge-maleriet «Gårdbruker», som er utlånt fra Nasjonalgalleriet til Kode, plasserte Søren Onsager i kategorien for degenerert kunst. Nå er det på plass på veggen på Kode 4.

– Jeg opplever vel ikke at det var «Gårdbruker» som gjorde at fars kunst ble sett på som degenerert av nazistene. Det handlet heller om gruppen han tilhørte, forteller Anders Jynge.

– Disse rabulistene, som Sigurd Winge og min far, så jo mot Tyskland og de radikale tyske kunstnerne, og hentet mye inspirasjon fra tysk ekspresjonisme. Det likte nazistene dårlig.

– Snakket din far om måten «Gårdbruker» ble brukt på i «Kunst og ukunst»?

– Far snakket ikke mye om bildene sine, men på slutten tødde han litt opp. Han var ikke helt fornøyd med det verket, faktisk. Han trodde at Nasjonalgalleriet følte de måtte kjøpe det fordi de hadde bommet da de ikke kjøpte verket «Park i Essen». Det var et verk han var langt mer fornøyd med.

Nasjonalgalleriet fikk nemlig tilbud om å kjøpe «Park i Essen», men takket nei. Deretter gikk tilbudet til Bergen Billedgalleri som slo til og kjøpte.

Gert Jynge var på lenge så misfornøyd med «Gårdbruker» at da det kom på auksjon hos Blomquist i Oslo troppet han opp for å forsøke å kjøpe det. Men da prisen kom opp i 600 kroner syns han det ble for dyrt.

– Jeg spurte i ettertid hva han skulle med bildet. «Jeg skulle hatt en kosestund med det ved peisen», sa han. Han ville altså brenne det, sier sønnen.

Etter noen år forandret imidlertid faren litt syn på «Gårdbruker». Det var nemlig noe som, etter hans mening, var feil ved presentasjonen da det havnet i Nasjonalgalleriets eie.

– Først hadde det en ganske lys ramme, men da Nasjonalgalleriet byttet den ut med en ramme med mørkere farge mente han at bildet hadde fått den fargen det fortjente.

På Kode

Det er to dager til utstillingsåpning når vi beveger oss rundt i den nesten ferdig monterte utstillingen. I tillegg til Gert Jynge havnet også Aage Storstein, Isaac Grünewald, Kai Fjell og Johs Rian i ukunst-båsen.

– «Kunst i kamp»-utstillingen handler om hvordan kunst ble satt i spill av nazistene og brukt strategisk som en del av deres propagandaapparat under krigen, forteller sjef for kunst og design ved Kode, Line Daatland.

Til utstillingen har Kode lånt inn bilder fra Deutsches Historisches Museum i Berlin for å vise eksempler på det nazistene mente var «god» kunst. Vi stopper foran «Gårdbruker» som er montert ved siden av Arthur Kampfs «Jomfruen fra Hemmingstedt» (1939).

Kampf, som i 1944 havnet på en eksklusiv liste med 23 andre personer innen musikk, arkitektur og litteratur som nazistene mente var uunnværlige kunstnere, er en av kunstnerne som er innlånt fra museet i Berlin. Mens «Gårdbruker» ble vist i det såkalte redselskabinettet av nazistene, ble «Jomfruen fra Hemmingstedt», beslaglagt etter krigen av amerikanske styrker og ført til USA.

– Disse to maleriene har på ulike tidspunkt blitt vurdert som skadelige for publikum og gjemt for offentligheten. Det inviterer til en refleksjon rundt hvilken kraft et kunstverk har – og hvordan kunst kan brukes og misbrukes i krig- og konfliktsituasjoner, forteller Kode-direktør Karin Hindsbo.

– Hva kan vi si om «Gårdbruker» i dag?

– Bildet ble trolig stemplet som «degenerert», fordi det brøt med klassiske formspråket nazistene ville rendyrke, det fremstiller ikke akkurat den norske bonden som staut og sterk, forteller Hindsbo og legger til:

–  Tyskerne hadde en fascinasjon for eldre norske kunstnerne, og gjorde disse til en del av sitt propagandaapparat, mens ville bekjempe det moderne ved hjelp av latterliggjøring.

Hjemme hos Goebbels og Göring

I utstillingen finner man også bilder av 1800-tallets fremste norske landskapsmaler, bergenseren J.C Dahl, og  blant annet Frits Thaulow-verket «Ravensburg landhandleri». I tillegg til «tvilstilfellet» Edvard Munch. Edvard Munchs kunst skal visstnok ha hengt på veggen hjemme hos både propagandaminister Joseph Goebbels og Herman Göring. Likevel havnet Munch under «ukunst»-fanen da propagandautstillingen «Entartete Kunst», som hånet den modernistiske kunsten, særlig dadaismen og ekspresjonismen, ble åpnet i München 19. juli 1937.

Utstillingen som fikk navnet «Entartete Kunst» ble sendt videre til 11 ulike byer i Tyskland og Østerrike, og ble sett ble sett av over 4 millioner mennesker mellom 1937 og 1944. Under den norske versjonen av utstillingen, «Kunst og ukunst», var Munch plassert i den første båsen.

– Munch-tilfellet sier jo noe om hvor uavklart og tilfeldig nazistenes kunstsyn egentlig var. De omfavnet bare det de kunne bruke i sin propaganda, sier Daatland.