Man skal ikke ha fulgt veldig godt med for å ha registrert at Magne Furuholmen har mange jern i ilden. Og kanskje er det nettopp det udefinerbare Apparatjik-prosjektet som speiler kunstneren, musikeren og styrelederen best. For Apparatjik er mye. Det er også meningen.
Fredag kveld inntar de Peer Gynt-salen med konsertforestillingen «Day of the Dead».
Forsøker man å redusere universet til kun å handle om musikk kan man si at Apparatjik har gitt ut to album. Det første, «We are Here», i 2010 og «Square Peg in A Round Hole» to år senere. Men å forsøke å skrelle vekk alt bortsett fra musikken skaper ikke et helhetlig bilde av Apparatjik. Musikken deres blir nemlig til når den griper inn i andre kunstformer
Finne opp hjulet
Apparatjik designer en bil eller en refleks for Trygg Trafikk, gir ut en omfattende kunstbok med navnet «Apparatjik World», de holder workshops, har en kleskolleksjon, har spilt konserter i en kube, på Roskilde, med symfoniorkester og holdt konserter der instrumentet har vært en iPad. Listen over musikalske og kunstneriske samarbeidspartnere er også lang, for ikke å si endeløs: «Så lenge du har noe å si er du velkommen til å låne vår mikrofon», sa bandet i et intervju med tyske Ramp Magazine.
– Apparatjik er per definisjon sjangeroverskridende. Men vi som er kjernemusikantene i Apparatjik har produsert to album sammen, det første var egentlig ment å være en test-session der vi skrev, produserte og nesten mikset ferdig en hel plate på ti dager. På andrealbumet involverte vi fans og fikk de til å bidra på platen. Vi la filene på nett og fikk tilbake ting som vi tok med videre inn i prosessen. Der ligger det en aksept i at dette prosjektet ikke skal gjenspeile vår smak. Hvert prosjekt er som å finne opp hjulet på nytt. Vi gjør ikke ting to ganger, sier Furuholmen.
Det betyr at Apparatjik-konstellasjonen og forestillingen som vises i Bergen aldri vil bli vist igjen.
– Vanligvis ville en type produksjon som dette blitt lagt opp som en turné for å prøve tjene penger på det. Men vi bruker heller alle pengene og mer til på å gjøre det kulest mulig den ene kvelden, sier Furuholmen videre.
Vi møter ham dagen før urfremføringen av «Day of The Dead» og syv dager før han åpner en stor skulpturpark av keramikk utenfor hovedkontoret til Aker-konsernet på Fornebu. I tillegg er det bare tre og en halv uke siden han avsluttet en to måneder lang a-ha-turné.
Denne uken har han flydd frem og tilbake mellom Bergen og øvingene med Apparatjik på Parkteatret i Oslo.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Sprenger rammene
Kjernen i Apparatjik har siden starten i 2008, da de laget låten «Ferreting» til et veldedighetsalbum, bestått av Furuholmen, Jonas Bjerre fra Mew, Guy Berryman fra Coldplay og produsenten Martin Terefe. Noen ganger er alle med, noen ganger kun Furuholmen, som oftest involverer de flere. Som i Peer Gynt-salen på fredag når designstudioet Void og artisten Buika også er med på laget.
– Vi fire som startet dette jobber vanligvis i settinger hvor man er veldig klar over modusen og rammene, så hele poenget med Apparatjik var å sprenge de rammene.
Spennet i hvor aktiv Apparatjik er og hva som fyller navnet med innhold handler om lyst og kalenderlogistikk.
– Vi har én regel; det er forbudt å være negativ til noen av de andres ideer. Hvis man er uinteressert eller usikker på hvordan en idé vil bli, så kan man la være å jobbe med det. Eller så kan man forandre det helt. Det frigjør masse energi, for alle kan i prinsippet ta Apparatjik og dra det i den retningen man vil, sier han og legger til:
– Vi er solid plassert mellom populærkultur og kunstfeltet. Det er for mye popmusikk til å kunne bli tatt på alvor i samtidsmusikk-feltet og det er for sært til å bli omfavnet av det som i utgangspunktet er våre fans i andre settinger. Vi pleier å si at vi faller mellom alle stoler, men er lykkelig i fallet.
Tilbake i 2008, før «Ferreting»-låten ble spilt inn i et studio i København, hadde de fire musikerne få planer og tanker om hva Apparatjik kunne og skulle bli. Utgangspunktet var at Magne Furuholmen inviterte Guy Berryman, Martin Terefe og Jonas Bjerre på hyttetur. Flere av dem kjente hverandre delvis fra før, Furuholmen kjente alle. Målet med hytteturen var av sosial art, men a-ha-keyboardisten hadde kanskje allerede der en baktanke med turen. Han rigget nemlig også opp et studio på hytten.
– En god personkjemi lå i bunn og etterhvert meislet vi også ut et såpass tøyelig konsept at det var mulig å få til noe med alle våre kryssende kalendre.
Prosjektet har fortsatt å være tøyelig i forhold til fire kalendere som inneholder turnevirksomhet med Coldplay, Mew og a-ha.
– Det har fungert bra, men er ikke anbefalende som forretningsmodell. Vi har brukt mye egne penger på dette, men det har vi gjort fordi vi får mye igjen for det kreativt. Det har befruktet de andre tingene vi jobber med og jeg kan for eksempel høre ting i Coldplay som har røtter i Apparatjik. For min del er dette en sammensmelting av de to tingene jeg jobber mest med; populærmusikken og kunsten.
Fansen
Så hvem er Apparatjik-følgerne? Hvem lytter, ser og tar inn universet? a-ha er et band med en stor gruppe kjernefans som flytter seg over på medlemmenes soloprosjekter i stor grad.
– De har tatt imot Apparatjik med forvirring og forundring. Men litt av poenget for meg var å utforske skillelinjene mellom avsender og mottaker. Hva kan man få ut av relasjonen mellom avsender og mottaker, der mottaker er superdedikerte fans. Hvordan kan den ressursen og dialogen være annerledes enn en organisert konsertaktivitet eller en plateutgivelse? Det er et pågående prosjekt, som jeg også har brukt i min praksis som billedkunster.
I 2007 fikk Furuholmen blant annet fans til å sende ham Magne-dukker. Han ville nemlig stille ut tøyutgaver av seg selv og dukkene inngikk i en installasjon på Sørlandets Kunstmuseum.
Først Apparatjik, så a-ha
Designbyrået Void, som inngår i Apparatjik under Festspillene, jobbet med a-ha på en ekstrakonsert i Oslo Spektrum på «Cast in Steel»-turneen tidligere i vår. Da laget de en interaktiv scenografi. Ifølge Furuholmen ligger Voids bidrag på «Day of The Dead»-forestillingen nærmere hjertet til Void-gjengen.
– Apparatjik-prosjektet var i boks før a-ha-prosjektet ble noe av. Det var det største de hadde gjort noensinne og en ganske radikal ting å gjøre, produksjonsmessig, før en forestilling som denne. De har lært mye og ironisk nok ble det en prøveklut før det vi skal gjøre nå.