Terningkast 4: «Mark Knopfler: Når du har mer bruk for en fingernem snekker enn en kunstner»

Mark Knopfler spilte foran et utsolgt Plenen på Bergenhus festning tirsdag kveld.

Mark Knopfler spilte foran et utsolgt Plenen på Bergenhus festning tirsdag kveld. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Du blir ikke akkurat overrasket på Mark Knopfler-konsert.

DEL

Vær hjemme selv om du er borte. Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

Men så er det ikke derfor fansen kommer heller. For å få bakoversveis. De kommer for å se verdens mest stødige artist oppføre det ene bunnsolide reisverket av en låt etter den andre.

Og for å snakke om forrige gang de var her.

Leverer trygghetsfølelse

Som på Plenen på Bergenhus tirsdag kveld, for anledningen, hva kan vi kalle det denne sommeren, badet i oppholdsvær?

For om Knopflers metode, det særegne fingerspillet og den lett gjenkjennelige slentrende røsten, kanskje ikke først og fremst gjør ham til kunstner, så er han akkurat den fingernemme låtsnekkeren som trengs til kveldens oppgave:

Å levere godfølelsen. 

Det er en følelse som går langt tilbake i tid. Mellom ham og fansen. Til da ting liksom var litt mer på stell. Kall det gjerne en slags trygghetsfølelse.

Og det er den som plutselig seiler på oss når vi står og duver til en usedvanlig treg, slentrende og pratende fin «Romeo and Juliet». Og som vedvarer til langt inn i ekstranumrene og «So Far Away».

For mange her på Plenen ser den ut til å være likestilt med følelsen av å komme hjem. Mens enkelte andre benytter anledningen til selv å komme plagsomt høylydt for alle andre til orde.

Det er så irriterende at selv en sindig mann kunne hive smågrus på dem om det var å oppdrive her i gresskråningen.

Men tilbake til trygghetsfølelsen. Den vekker Knopfler i oss gjennom en imponerende blanding av velkjente låter og sympatisk tilstedeværelse. Som når han forteller at han husker at sist hans spilte her, så regnet det. Nå er ikke det en særlig stor sjanse å ta i Bergen, men vi tror ham på at han husker det. Slik som vi gjør.

Og så går vi liksom «way back».

På middagshøyden

Og da ser vi gjennom fingrene med at den skotskfødte engelskmannen med årene har gitt ut mange låter du skal være temmelig fan for å klare å skille fra hverandre. For akkurat det spiller ikke så stor rolle når Knopfler stort sett bare serverer høydepunktene.

Og tirsdag kveld hentet han dem fra absolutt hele karrieren.

Han åpner med den kanskje tydeligste fra nyplaten «Tracker», en seig og drivende versjon av «Broken Bones».

Så bærer det inn i en noe haltende utgave av «Corned Beef City» fra «Privateering», før det mannsterke bandet viser styrke og spekter i en åpen og fengende versjon av tittelkuttet fra samme plate.

Så blir vi servert av det nye igjen.

«Laughs and Jokes and Drinks and Smokes», en folkemusikkinspirert hilsen til gamle kolleger i Dire Straits, fenger på Plenen. Låten er en slags idyllisering han kan koste på seg som snart 66 år gammel mangemillionær: «We were young, so young, and always broke, not that we ever cared».

Og også her treffer Knopfler fansen hjemme, den som i likhet med ham er på middagshøyden, og så nært på gjeldfrie at de kan føle fellesskap selv med en som er blitt rik på sin egen gitarlyd.

Langt tilbake

Men i kveld skulle vi heldigvis enda lenger tilbake. Helt til han var frontfigur i Dire Straits og debuterte med «Sultans of Swing».

Da var vi halvveis tirsdag kveld, da svingte det for alvor på et utsolgt Plenen og egentlig var det først her vi var skikkelig i gang.

Samtidig er Knopfler med årene blitt en artist som leverer fra flere sjangere. Ikke minst med tydeliger spor i folkemusikken og bluesen. Eller aller helst i miksen, folkbluesen.

Den er uttrykk som faller veldig i smak hos noen, men som flertallet venter seg igjennom som var de buljongpar på 10 000 meter skøyter.

Det føles som om han sløser med både vår og egen tid med en riktig nok ålreit versjon av «Sonny Liston», en anonym utgave av «Father and Son» og en ditto «Hillfarmers».

Det endte godt

Tekstmessig opptrer Knopfler som en slags moralens Robin Hood. Med klapp på skulderen til den forsagte og oversette, og med spark til de som overser og soler seg i en glans Knopfler mener de ikke fortjener.

Og først når mørket siger på tar det seg virkelig opp.

Særlig med en forrykende utgave av «Marbletown», en pulserende «Speedway» og ikke minst siden kjernefansen serveres en deilig, eviglang «Telegraph Road».

Og så, som et av ekstranumrene, en «Brothers In Arms» herlig fylt med hammondorgel, fløyte og akkurat den feite gitarsoloen den fortjener.

Da er vi der vi forventer å være på en Knopfler-konsert. Det er trygt og godt og altså ikke så overvettes mye nytt å melde.

Artikkeltags