Gå til sidens hovedinnhold

1. august 2014 døde Jan Roar Leikvoll. Snart kommer hans nye roman

Artikkelen er over 5 år gammel

Kritikerfavorittens redaktør har ferdigstilt «Forkynnaren» sammen med familien.

1. august i fjor kom nyheten om at forfatteren Jan Roar Leikvoll hadde gått bort. Forfatteren fra Frekhaug, som levde med en hjernesvulst store deler av livet, rakk å bli 40 år. Debuten «Eit vintereventyr» kom i 2008 og med andreboken «Fuglane» ble han nominert til Kritikerprisen og tildelt Nynorsk litteraturpris. Anmeldelsene var strålende, med blant annet seksere i VG og Fædrelandsvennen. «Et mesterverk som bokstavelig talt går inn til margen», skrev VGs Sindre Hovdenakk.

Leikvoll, som var student ved Skrivekunstakademiet i 2002-2003, etterlot mye ufullstendige tekster.

Noe av det har hans redaktør, David Aasen hos Samlaget, i samråd med Leikvolls familie, ferdigstilt. I slutten av august gis romanen «Forkynnaren» ut.

På harddisken

I boken møter leseren den gamle mannen Hans som våkner etter et lengre sykeleie. Hans er nå overbevist om at han har fått et kall. Med usikre utsikter forlater han gården sin, ror utover fjorden for aldri å vende tilbake igjen. Leikvoll skrev på manuset til «Forkynnaren» senest to dager før han døde.

– Jan Roar passet på å lagre alle versjoner av sine manus, og fortalte en gang at dersom noe skjedde med han, så skulle jeg vite at materialet lå på harddisken hans. Når det gjelder manuset til «Forkynnaren», er dette en historie som han startet på i 2009 og som vi snakket om innimellom. Jeg leste deler av dette ganske tidlig i prosessen og siden i fjor høst har familien også lest manuset. Vi var alle enige om at det var riktig å lage bok av dette, sier han til BA.

– En av grunnene til at vi ville ferdigstille nettopp dette manuset, i tillegg til at forfatteren selv ønsket å gi det ut, var at jeg visste hva han hadde tenkt og ville med historien. Der jeg var mer usikker, har jeg hatt god støtte i samtaler med hans søster Christine Leikvoll. Noen partier i teksten var uavklarte, noe av dette måtte vi kutte ut, noe har vi latt stå åpent. Andre steder har vi vært nødt til å skrive  litt om og justere teksten for å få det til å gå opp. Vi har også inkludert passasjer fra andre manusversjoner.

Kanskje en samling?

Aasen forteller at det ligger flere romaner igjen etter Leikvoll og mange tekstfragment. Om det blir flere utgivelser holder han åpent.

– Jeg er ambivalent til å utgi mer, og det er nok for tidlig ennå. Jan Roar var en kresen forfatter som ikke ga fra seg noe før det var bra, og det er gode grunner til å holde igjen selv om det er mye bra og spennende stoff her. Jeg stiller meg spørsmålet «hva ville Jan Roar ha sagt om dette?». Jeg  holder muligheten åpen for å gi ut mer, men kanskje en samling fragment er mer nærliggende enn nok en roman.

– Dere jobbet sammen i seks år. Hvordan har det vært å jobbe en bok ferdig uten forfatteren?

– Vi hadde et godt samarbeid, man finner frem til en rytme som fungerer mellom forfatter og redaktør. Jeg kunne komme med forslag og spørsmål som sendte teksten i en ny retning. Jeg kunne for eksempel si noe sånt som «her mangler noe, kan du ikke skrive en rar scene her» og så kunne han dagen etter levere en fin scene, som passet perfekt inn akkurat der. Fantasien og arbeidskapasiteten hans var enestående. Denne dynamikken har vært fraværende her, og det har selvsagt vært et stort savn. Jeg har tenkt på om teksten ville blitt annerledes hadde vi samarbeidet tett om den, og han hadde hatt tid til å skrive videre på dette, men slikt kan man ikke vite.

Arbeidet med å ferdigstille «Forkynnaren» startet like over nyttår. Aasen forteller at det er likhetstrekk, men også forskjeller på den kommende romanen og Leikvolls fire tidligere utgitte romaner.

– Du kjenner igjen tonen, språket, forgjengelighetstematikken. Likevel er mye annerledes. Hovedpersonen i «Forkynnaren» skiller seg fra hovedpersonene i de tidligere bøkene, som har vært utstøtte skikkelser. Hans er en sterk personlighet. Samtidig er det en lysere roman. Det er  et mye større håp i denne. Jan Roar sa til meg, med et glimt i øyet, at han med Hans ville gjøre opp for alt det vonde han har gjort mot de andre karakterene sine.

Aasen tror mange vil bli overrasket over «Forkynnaren».

– Det ligger ingen brutalitet i dette stoffet, fortellingen er mild til tross for sin tematikk. Den er også ganske personlig, han har brukt sin egen bestefar som forbilde for Hans, og plassert han i landskapet han selv har vokst opp i. Jeg tenker at det er fint å avslutte med en så personlig tekst.

Kommentarer til denne saken