Gå til sidens hovedinnhold

– Ja, jeg skriver naken

Artikkelen er over 5 år gammel

Helt utsolgt på Litteraturhuset da forfattere kom for å samtale om skriveprosessen.

Høsten 2013 møtte Pedro Carmona-Alvarez BA på en café i Skostredet. Året før hadde han gitt ut kritikersuksessen «Og været skifter og det ble sommer og så videre…». Nå skulle han følge opp boken. Ikke med en ny bok, men med plate, under navnet Moonpedro and the Sinking Ship. Grunnen?

– Skrivingen min er bunntrist. Jeg sitter der måned ut og måned inn helt alene og snakker med en hund. Når jeg jobber med musikk er jeg sammen med folk, det er det kollektive.

Samtalte om prosessen

Torsdag kveld, et slapt steinkast unna cafeen hvor vi møtte Carmona-Alvarez for to og et halvt år siden, møttes seks forfattere til samtale om nettopp skrivearbeidet. Det utsolgte arrangementet med tittelen «Skrivehistorier» ble ledet av lyrikeren Henning S. Bergsvåg. Sistnevnte sa følgende i et intervju med BA senest i fjor høst:

– Min metode er å dra vekk. Sette meg et sted hvor jeg ikke kjenner så mange og gå inn i den siden av meg som er dyster, treig og er på et mørkt sted. For skrivingen min er et mørkt sted. De siste fem-seks årene har jeg måttet isolere meg helt for å kunne skrive. Jeg trenger å føle på ensomhet og jeg trenger å kjede meg for å skrive. Men det er ikke noe kjekt sted, det er jævlig kjedelig og ensomt. Jeg vil bare hjem.

Kjersti Annesdatter Skomsvold, Selma Lønning Aarø, Gabriel Vosgraff Moro, Frode Grytten, Bård Torgersen og Gunnhild Øyehaug var navnene på plakaten. I forkant av samtalen tok BA en prat med Lønning Årø og Skomsvold.

– Skriveprosessen min er både vanskelig og irriterende, men når jeg får det til er det jo noe av det beste som skjer. Da glemmer man at det er en jobb, forteller Lønning Årø.

– Jeg tenkte på debutboken min («Den endelige historien» - 1995) da jeg ble spurt om å bli på dette. Den skrev jeg på tre uker mens jeg bodde i Bergen og holdt på med en hjemmeeksamen i medievitenskap. Jeg så en annonse for en romankonkurranse i Dagbladet, hadde aldri skrevet noe, men skrev en roman på tre uker, sendte inn og vant faktisk konkurransen. Så det var jo en veldig lystbetont opplevelse. Det har dessverre vist seg å gå tregere og tregere med årene.

Lønning Årø forteller at internett er den største forskjellen på skrivearbeidet hennes i dag sammenlignet med i starten.

– Den store forandringen er at man har Netflix, HBO, ja hele internett noen tastetrykk unna. Det er så nært, og det er et problem for mange forfattere. Jeg vet at mange forfattere stenger av internett i en periode, men jeg trenger internett også. Jeg klarer ikke å jobbe i åtte timer i strekk, jeg trenger den lille pausen på finn.no eller andre nettsider for å ha noe å snakke med folk om.

Forfatteren, som er fra Stord, skriver på kontor, men når hun er i startfasen av en bok liker hun å sitte hjemme.

– Når jeg er helt på scratch er det best for meg å sitte hjemme, å ha muligheten til å sette på en maskin med skittentøy eller rydde litt. Når jeg har rammeverket og skal jobbe ut boken får jeg meg et kontor.

Den triste kunsten

Skomsvold er oversatt til mer enn 20 språk og har både skrevet romaner, dikt, skuespill og kom i fjor med barneboken «Meg, meg, meg».

– Det blir ofte trist det jeg skriver, men jeg tror at når jeg klarer å forvandle det om til noe annet og klarer å overføre det til noe godt litterært er det en stor trøst. Da er det blitt kunst, forteller hun og legger til:

– Samtidig må man innse at en selv er nok i skrivearbeidet. Man må bli konsentrert rundt sin egen ensomhet.

– Hvordan har skriveprosessen din forandret seg?

– Prosessen har forandret seg veldig. Da jeg skrev den første boken min var jeg isolert fra omverden, etter hvert har jeg kommet ut i verden og skrevet samtidig. Noe av det som er likt i mine skriveprosesser er at det handler om ærlighet. Er jeg ikke ærlig virker det konstruert.

– Har skriveprosessen din mye med hvor du sitter?

– Ja, man kan nesten bli litt koko av å tenke på at hvis boken hadde blitt skrevet på hytten eller på en reise hadde den blitt veldig annerledes.

– Er skriveprosesser et tema som blir diskutert forfattere imellom?

– Uten tvil. Det er vel nesten det eneste vi forfattere snakker om.

Nakenheten

Under sesjonen på Litteraturhuset delte Bergsvåg de seks forfatterne inn i to grupper, Østlandet og Vestlandet. Første gruppe på scenen var de med rullende r-er. Den som høstet mest latter i salen for sin skrivesituasjon var uten tvil Bård Torgersen. Musikeren og forfatteren som ga ut «Vi skal ikke dø. En gang til» i fjor, et såkalt spoken word-album der han samarbeidet med Kenneth Ishak.

– Ofte skriver jeg naken. Jeg bor i en Obos-leilighet og som regel er jeg den eneste som er hjemme på dagtid, i hvert fall den eneste som er naken hjemme på dagtid. Det morsomste er jo hvis det er andre nakne mennesker hjemme i noen av de andre leilighetene som jeg kan se på. Da kan jeg spionere på dem. Jeg liker å spionere, sa Torgersen mens bildet av hans arbeidsplass i leiligheten i Oslo ble vist på skjermen i salen. Alle viste for øvrig plassen der de skriver. Bildet av Frode Gryttens kontor var naturlig nok tatt av fotografen Helge Skodvin, som han deler kontor med.

– Men helt ærlig; jeg er ikke så ofte der. Jeg sitter jo mest hjemme. Det var en av tingene jeg lærte, kanskje det eneste, som journalist - å klare å skrive overalt.

Grytten hadde også en liten power point-presentasjonen med en rekke tips til skriveprosessen. Det første lød som følger: «Hold ungene unna skrivebordet», det neste: «Hold hunden vekke fra skrivebordet». Det siste utgjør ikke et stort problem for den Fyllingsdalen-bosatte forfatteren.. Han har ikke hund. Det aller viktigste tipset var likevel «Bruk boblespillet til NRK Super».

– Det er faktisk det beste skrivetrikset noensinne, fortalte han.

Kommentarer til denne saken