Terningkast 4: Teatral heksedans

Reny Gaassand Folgerø gir angstfylt liv til prestekonen som lar forbudte følelser komme til overflaten. Hun anklages for å være heks, og dømmes til døden på bålet.

Reny Gaassand Folgerø gir angstfylt liv til prestekonen som lar forbudte følelser komme til overflaten. Hun anklages for å være heks, og dømmes til døden på bålet. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Urettferdigheten i «Anne Pedersdotter» fengsler også i dag, men oppsetningen er så teatralsk i språket at ordene mister litt kraft.

DEL

Over 300 mennesker ble henrettet for hekseri i Norge på 1500- og 1600-tallet. Presteenken Anne Pedersdotter ble også brent til døde foran skuelystne bergensere på Nordnes for 425 år siden. Det er til å få gåsehud av.

Hans Wiers-Jenssen har tatt seg noen friheter i sitt melodrama om heksejakten fra 1908. Anne Pedersdotter er blitt mye yngre enn sin ektemann, og har fått en jevnaldrende stesønn. Hun blir også offer for en hevngjerrig svigermor etter ektemannens død.

Wiers-Jenssen setter ting på spissen, og skaper et bilde av et dobbeltmoralsk og overtroisk Bergen. Verken presten Absalon Pedersønn Beyer, konen Anne Pedersdotter eller Absalons sønn har ren samvittighet. Prestene vi møter er berusede, kranglevorne eller nidkjære til det ekstreme.

Sterk urettferdighet

Det er urettferdigheten i at Anne Pedersdotter dømmes til døden på bålet som heks, som gjør at dette tidsbildet og trekantdramaet fengsler også i dag. For visst finnes det lignende maktspill og autoriteter som spiller på frykt i vår tid, fra æresdrap til angiveri i hellig krig.

Regissør Leif Stinnerbom har satt Anne Pedersdotter i et ganske teatralt univers, i Silje Sandodden Kises stiliserte scenografi. Grepet med folkemusikken som lå hissende under de fleste scenene var ofte vellykket, og fikk frem det som ikke ble sagt, blodet som bruset bak gjenknappede kjoler og kapper. De koreograferte fellesnumrene ga en følelse av det formelle i omgangsformen blant borgerskapet, men ga på den andre side litt stivhet til uttrykket.

Derimot var Reny Gaassand Folgerø og Pål Rønnings intime dans som Anne Pedersdotter og stesønnen Martin vakker. Den fikk frem Annes styrke - hun ledet først an i dansen.

Eksploderer

Men Anne går ikke gjennom en så stor utvikling i løpet av stykket. Morens påståtte djevelske kunster tenner en nysgjerrighet i henne, og forbudte følelser trenger seg frem. Innenfor 1500-tallets stramme rammer eksploderer det til slutt for henne.

Reny Gaassand Folgerø ga angstfylt liv til kvinnen som er fanget i et ekteskap med en eldre mann, og viste samtidig en øm og vågal side i forhold til stesønnen. Det fascinerende var at hennes Anne Pedersdotter både kunne tolkes som heks og ikke. Hun hadde ønsket forbudte ting i sin fortvilelse, men hadde hun virkelig forårsaket dem?

Scenen der Reny Gaassand Folgerøs Anne lot følelsene strømme løs overfor ektemannen Absalon i Jon Ketil Johnsens faderlige skikkelse var sterk, og et høydepunkt i forestillingen.

Frode Rasmussen meldte frafall på grunn av sykdom, men erstatter Eirik del Barco Soleglad turnerte det godt med sin muntert berusede bergenske prest, innimellom rollen som David Syngemester og den danske biskop Schelderup. Og Rhine Skaanes hadde publikum i sin hule hånd som ufordragelig svigermor der hun ropte på «liv for liv, og død for død».

Men som helhet ble Leif Stinnerboms «Anne Pedersdotter» litt for teatral, stiv og tablåaktig, noe av kraften i ordene svant hen. Den himmelropende urettferdigheten traff mer i «Hellemyrsfolket».

Artikkeltags