Han har vunnet alt som er å vinne i bordtennis. En premiesamling full av NM-, EM- og VM-medaljer ble fullkommen da Tommy Urhaug vant OL-gull under Paralympics i London i 2012.

Ergoterapeut

– Jeg trodde at han kanskje kom til å gi seg da. Vi hadde vunnet alt. Det var på mange måter fullendt, forteller pappa Lyder Urhaug, hjemme i stuen på Radøy.

– Vi som foreldre håpet vel også at han endelig skulle gjøre seg ferdig med utdannelsen som ergoterapeut, sier han og kikker bort på konen, Janfrid.

Hovedpersonen selv, som har overlatt gutterommet til datteren, Øyvor på fire når hun er på overnatting hos farmor og farfar, blir litt tankefull, han også, før han slår fast:

– Jeg har stipend fra Olympiatoppen og sponsorer som støtter meg. Det økonomiske er på plass. Så lenge jeg er motivert til å trene og konkurrere, fortsetter jeg – i alle fall til etter OL i Rio de Janeiro neste år.

Fotball med krykker

Historien om Tommy Urhaug er fortellingen om en gutt med en medfødt skade i ryggen som gjør at han har vanskelig for å gå. Diagnosen heter nevrofibromatose.

Tommy Urhaug har hatt rullestol fra før han begynte på skolen. Det har likevel ikke stoppet ham fra å være en aktiv gutt.

– Jeg spilte fotball til jeg var ti-elleve år. Med krykker. Så ble taklingene tøffere og tempoet høyere. Så da måtte jeg gi meg. Men jeg var med på treningene.

– I tillegg ble jeg oppmann for laget, selv om jeg bare var elleve år, smiler han.

– Det var en god løsning for å beholde ham i fotballmiljøet, sammen med kompisene, mener mamma, Janfrid.

– Så spilte han i skolemusikken. Det gjør jo alle her ute på Radøy. Tommy satt i rullestolen, leste noter og spilte kornett, forteller hun.

– Da ble jeg kvalm, det var som å bli bilsyk, ler Tommy.

– Da du spilte sammen med korpset i 17. mai-toget, måtte du kaste opp flere ganger, sier mamma og rister på hodet.

Men det var idrett som fenget gutten fra Manger. Etter å ha engasjert seg i alt fra skyting og svømming til rullestolbasket, prøvde han seg i bordtennis.

Med en krykke til å støtte seg.

– Du så med en eneste gang at han hadde talent, slår pappa Lyder fast.

Valgfag på skolen

Faren jobbet på Radøy ungdomsskole der de hadde bordtennis som valgfag et par timer i uken. Det ble også et lykkelig valg for sønnen på 15.

– De første årene spilte jeg stående, med en krykke til å støtte meg på. Men jeg ble veldig sliten. Det var en tøff belastning for kroppen.

– Da jeg begynte å reise på turneringer, så jeg at flere funksjonshemmede spilte sittende i rullestol. Mange av dem var veldig gode.

Far og sønn Urhaug skjønte at skulle utviklingen fortsette, med enda mer trening og flere kamper i turneringer, måtte de tenke i nye baner.

– Jeg hadde jo hatt rullestol siden jeg var liten. Så akkurat det var ikke nytt for meg. Men å spille bordtennis sittende i en stol var jeg ikke vant til.

Først ute

Far og sønn tok utfordringen. Det var mye som måtte forskes på for å få den best mulige rullestolen til en ambisiøs, ung bordtennisspiller.

– Det var lite fokus på rullestol og hvordan den fungerte for en funksjonshemmet idrettsutøver den gang.

– Vi var først ute – kanskje i hele bordtennis-verden med å utvikle og forbedre den, forteller Lyder Urhaug.

– Det har som regel vært han som har pønsket ut forbedringer og nye ideer, forteller Tommy Urhaug og nikker mot faren.

– Det har vært alt fra jobbing med vinkelsliperen, utprøving av dekk og svinghjul til ørsmå justeringer av puten han sitter på. Vi fjernet alt vi ikke hadde bruk for på rullestolen – bremser og alt som gjorde den tyngre, forklarer Lyder Urhaug.

– Den rullestolen som Tommy nå får fra fabrikken er spesiallaget til ham som idrettsutøver. Den er i stor grad den samme som vi utviklet og bygget.

De beste på video

I tillegg til å være helt i forkant av utviklingen av en rullestol som gjorde at Tommy Urhaug på best mulig måte kunne utfolde seg ved bordtennisbordet, var pappa Lyder også tidlig ute med å skaffe seg impulser fra de aller beste spillerne.

– Jeg kjøpte en instruksjonsvideo der Jørgen Persson og Jan Ove Waldner viste hvordan de spilte. Svenskene har jo tradisjon for å være helt i verdenstoppen i bordtennis og disse to var blant de aller, aller beste.

– Vi studerte slagene deres, teknikken de hadde utviklet og kjørte dem om og om igjen i sakte bevegelser på video.

– Jeg utviklet meg fort. Et av spesialslagene mine, backhand, kom som et resultat av utallige timer med øving. Tidligere var backhand blant funksjonshemmede utøvere bare et slag der du returnerte ballen. Du holdt den egentlig bare i spill. Det var smash med forehand som skulle sikre deg poengene.

– Men de beste funksjonsfriske bruker backhand som et veldig effektivt angrepsvåpen, forklarer Tommy Urhaug.

– Så da ble du enda vanskeligere å hanskes med?

– Etter hvert ble min backhand så fryktet at motstanderne bare prøvde å spille mot min forehand, smiler han.

På hjemmebane

Tommy Urhaugs talent gjorde at mange i det norske bordtennismiljøet mente at han burde flytte til Oslo og begynne på toppidrettsgymnaset. Det var den eneste muligheten for å bli skikkelig god, mente mange.

– Det var vi uenige i. Tommy ville helst utvikle seg her hjemme. Han syntes det var for tidlig å flytte. Så da ville vi vise at du ikke må til Oslo for å bli virkelig god, forteller Lyder Urhaug.

– Det er sikkert noen som har ristet på hodet over metodene våre. Vi har for eksempel spilt mye badminton og tennis, og tok i perioder små pauser fra bordtennisen. Men jeg er sikker på at det var fornuftig.

– Ved å spille badminton har for eksempel Tommy blitt flinkere til å manøvrere seg rundt i rullestolen. Det er mye som ligger bak resultatene hans. Ikke minst hans tålmodighet til å terpe på detaljer. Der er han veldig spesiell.

Far og sønn Urhaug skaffet seg også en maskin, en slags bordtennis-robot, som sendte ut baller som Tommy returnerte.

– Det kan være kjedelig og ikke minst repeterende å slå tusen baller etter hverandre som kommer fra en maskin. Det er en tålmodighetsprøve. Men det må til, om du skal bli god.

Drivkraften

– Så grunnlaget har vi lagt her hjemme, gjennom alle øktene ved bordtennisbordet på ungdomsskolen. Radøy har alltid vært basen min. Jeg var noen år med i Bergen Handicapidrettslag, før jeg meldte overgang til Stord Bordtennisklubb.

– Jeg er ikke så ofte på Stord, men deltar på samlinger og får god kontakt med klubben, sier Tommy Urhaug.

20 år etter at han begynte å spille bordtennis, er Tommy Urhaug fortsatt motivert til å trene. Til også å gjøre alle de kjedelige tingene, til terping på små detaljer.

– Det kan være ufattelig kjedelig, innrømmer han.

– Men jeg har alltid blitt motivert av å prøve og få til det samme som de funksjonsfriske. Det har vært drivkraften. Da er realiteten sånn at jeg må trene mer enn dem for å få til det samme ved bordtennisbordet.

– Har du aldri vært bitter og opplevd funksjonshemningen din som blodig urettferdig?

– Nei, jeg har ikke det. Det har faktisk vært få tunge stunder. Jeg var heldig som fant en arena der jeg kunne hevde meg – en idrett der jeg kunne bli like god, og bedre, enn funksjonsfriske spillere.

– De første årene var det noen som sa at de «til og med hadde tapt for en som satt i rullestol».

– Var ikke det sårt?

– Det var ikke så mange gangene det skjedde. Jeg ble så god at det ikke var noen skam å tape for meg, smiler Tommy Urhaug.

Vinnerskalle

I dag er Tommy Urhaug en av ambassadørene for landets toppidrettsutøvere. Han er av dem som norsk idrett fremhever som en «vinnerskalle».

Tommy Urhaug klarte å nå verdenstoppen i sin idrettsgren. Han har vist at han kan være best når det gjelder.

– Jeg reiste blant annet rundt sammen med Liv Grete Skjelbreid, møtte representanter for norsk næringsliv og fortalte om hvordan vi forberedte oss inn mot viktige konkurranser. Hva vi gjorde for å kunne prestere vårt aller beste når det gjelder som mest.

– Var det mange likheter mellom dere to?

– Ja, flere ting var felles. Blant annet evnen til å visualisere hva som skulle skje og forberede oss på ulike scenarioer.

Så forteller Tommy Urhaug som sitt aller største øyeblikk som idrettsutøver. OL-finalen mot Cao Ning Ning, den syv år yngre kineseren som var ranket som nummer én i verden foran Paralympics i London i 2012.

Tommy Urhaug, rangert som nummer to, hadde syv EM-gull og fire VM-triumfer med seg i bagasjen han kom til OL. Fire år tidligere, i Beijing, vant han OL-bronse.

Ikke en dag hadde gått med uten at han hadde tenkt på London og mesterskapet i 2012. Gullmedaljen var det store målet.

Mental kamp

Kampen om å få overtaket hadde startet lenge før finalen. Cao Ning Ning og Tommy Urhaug hadde møttes til dyst fire ganger tidligere. De sto med to seire hver da de varmet opp før OL-finalen.

– Kinesiske spillere prøver ofte å psyke ut motstanderne. De vil tvinge deg til å møte blikket deres. De roper og knytter nevene når de vinner ett poeng.

– Høres nesten skummelt ut med slike «mind games»?

– Ja, men jeg var forberedt. Jeg hadde sett for meg hvordan finalen kom til å bli. Jeg visste at Cao Ning Ning kom til å gå ut i hundre. Så da han vant første sett 11-8, var jeg faktisk ganske rolig.

– Du må da ha vært nervøs, med 5000–6000 på tribunene i en fullsatt hall og mange ganger flere foran TV-skjermene?

– Jeg var faktisk ikke nervøs. Bare helt inne i min egen, lille boble. Jeg visste hva jeg skulle fokusere på. Det var kun på mitt eget spill. På neste serve. På neste ballveksling. Jeg var helt inne i mitt eget hode.

Matchball

Litt etter litt fikk Tommy Urhaug en finale slik han ønsket. Slik han hadde planlagt.

Han vant de to neste settene. Det var kineseren som hadde presset på seg i det fjerde. Som han måtte vinne for å få et femte og avgjørende sett.

– Men jeg tok kommandoen igjen. Så skjedde det. Cao Ning Ning snudde seg mot treneren sin, gang etter gang. Han hadde mistet overtaket. Han var rådløs.

På stillingen 10–9 til Tommy fra Manger, matchball i karrierens viktigste øyeblikk, bommet Cao Ning Ning på en enkel ball, som han feide i nettet.

Kineseren skrek ut sin skuffelse. Tommy Urhaug løftet hendene i været.

Pappa alene

Han hadde klart det. Da det gjaldt som mest.

– Jeg trodde ikke det jeg så med egne øyne. Jeg hadde fulgt hver ballveksling, hvert eneste poeng fra mitt sete i den enorme hallen i London.

Mor Janfrid satt sammen med Tommys svigerfamilie, uten kontakt med ektemannen.

– Han må sitte alene når Tommy spiller de store kampene. Han kan ikke ha sine nærmeste rundt seg.

– Nei, jeg jubler og fortviler. Jeg lever meg helt inn i kampene. Det har jeg alltid gjort, ler Lyder Urhaug.

Kone og datter

– Etter at jeg kom hjem fra OL, lå jeg på sofaen i en uke. Jeg var helt tom, fastslår Tommy Urhaug.

– Du kunne gitt deg med god samvittighet?

– Der og da orket jeg ikke tanken på å gå i gang tommymed nye tøffe treningsøkter, jakt på sponsorer og alt som følger med. Men så fikk jeg stipend fra Olympiatoppen og nye sponsorkontrakter. Alt det økonomiske falt på plass. Da våknet lysten igjen.

– Min kone, Gunn og hennes støtte var selvsagt det mest avgjørende for at jeg fortsatte idrettskarrieren. Lille Øyvor er blitt fire år og det jeg ønsker selvsagt ikke å være for mye borte fra henne.

– Så jeg velger ut de turneringene jeg vil delta i og på det viset kombinere toppidrett og familieliv.

– Hvor lenge skal du holde på?

– Det er OL i Rio de Janeiro neste år. Det er selvsagt et stort mål for meg. Så får vi se, om det er slutten. Jeg kommer sikkert til å savne øyeblikk som kampen mot Cao Ning Ning i London.

– Men minnene, de vil alltid være der.