Jeg har en venninne. Dag etter dag sitter hun på rommet sitt, eller i hjemmet sitt, og kjenner på ensomheten. Og tenker tilbake på livet sitt – og på fremtiden som snart er slutt. Ingen ringer, ingen besøker henne.

Utenom en svigerdatter. Hun er svensk.

«Upp och hoppa, svärmor», sier svigerdatteren.

Det er julemiddag på seniorsenteret. Eller seniorarenaen som det heter nå for å få det til å høres litt mer kult ut.

Nei, hun orker ikke. Ikke har hun noen å gå med heller. Men svigerdatteren vil gå med henne, hun har faktisk meldt de to på. Hun påstår at svigermor er frisk og rask og at det er ingen grunn til å sitte her å gremme seg. Nå går hun, og hun er tilbake om en halvtime – og da skal svigermor være klar. Svigerdatteren er klar i sin tale.

Stor stemning på julemiddagen; vakker musikk, de kjente julesangene, duften av fåreribber og den herlige smaken. Folk snakker med hverandre. Ganske høyt, for mange hører dårlig. De snakker litt under sanger og taler også, for ikke alle får med seg det som skjer der fremme. Men de koser seg. Ensomheten er blitt igjen på rommet. Eller i leiligheten. For en stund.

Jeg har en venn. Han liker å gå tur, og han gjør det hver dag. For å holde seg i form, og for å holde ensomheten på avstand. Han er snart nitti. Konen som var mye yngre var også en ivrig turgåer, men hun er død. Det samme er hunden. Mannen ser dårlig, og går bare på kjente steder. Alene. Alltid alene.

På en julemiddag, faktisk, ble han sittende ved siden av en annen gamling som også liker å gå tur. Mannen er pratsom og foreslår at de skal gå tur sammen. Det gjør de, og etter turen, inviterer mannen den ensomme med hjem på en kopp kaffe og fruens nybakte rundstykker. Men den ensomme har noen ærender i byen. Takk for turen.

Vi blir eldre, vi snakker ikke lenger om å bli gamle, og vi blir enda eldre – og mister etter hvert førlighet og sanser, de jevnaldrende vennene våre blir syke og har nok med seg selv, noen dør. Vi mister kontakten med etterkommerne våre, de har det jo så travelt med livene sine. Så sitter vi der. Betuttet og unyttige.

Les også

I Norge har ikke de eldre visdom. De har demens

Og når noen prøver å dra oss med ut, stritter vi imot.

«Upp och hoppa!»

Det er ikke sikkert du er så heldig å ha en svigerdatter eller turkamerat som drar deg ut. Men kanskje du selv kan være den svigerdatteren eller turkameraten som drar med deg noen ut av ensomheten?

Å ta en telefon eller å komme deg ut på sosiale møteplasser og snakke med noen, er en god begynnelse.

Og julen er en ekstra god anledning.