11 minutters teppebombing

Laksevåg ble hardt rammet av bomber 4. oktober 1944.

Laksevåg ble hardt rammet av bomber 4. oktober 1944. Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

– De elleve minuttene var forferdelig lange for en niåring. Det føltes som en liten evighet.

DEL

– Når jeg skal prøve å forklare dette til folk, ber jeg dem tenke tilbake til de selv var barn. Husker du en episode fra du var ni år? Husker du hvordan det var å være barn? Hvis du gjør det, kan du prøve å sette deg inn i denne situasjonen.

Odd Paulsen forteller med innlevelse. Han har aldri glemt den dagen.

Rolf Zakariassen ble dratt inn i et tilfluktsrom da flyalarmen gikk klokken 0910 den 4. oktober 1944. Også Jan Skår ble dratt i sikkerhet på vei til skolen denne morgenen.

Paulsen var allerede på skolen, og kan takke en lærer som fikk ham inn i bomberommet for at han lever i dag. Hadde han blitt værende ved siden av sin onkel, i trappene ned til kjelleren, hadde han blitt drept.

Da bombene begynte å falle, begynte de lengste elleve minuttene i livet til de tre guttene.

Da angrepet var over, var 193 sivile mennesker døde, av disse var 81 barn. I tillegg omkom 12 tyske soldater, 20 mannskap på et tysk skip og et ukjent antall sovjetiske krigsfanger.

TIET I HJEL

Den største enkeltstående katastrofen på norsk jord under andre verdenskrig skyldtes allierte bomber. Ubåtbunkeren på Laksevåg ble oppgitt som målet, men den fikk kun kosmetiske skader.

Laksevåg ble teppebombet, 1432 bomber ble sluppet med liten presisjon over et område der det på den tiden bodde 10 000 mennesker.

Men dette skulle man ikke snakke om. Dette var det engelskmennene, våre allierte, som sto bak.

– Denne hendelsen, denne forferdelige katastrofen, er avfeid med et par linjer i historiebøkene. Da vi kjempet for å få opp et minnesmerke, visste ikke politikerne i rådhuset om bombingen av Laksevåg. Det ble tiet i hjel, og det har gjort det så mye verre for dem som ble rammet, sier Paulsen.

– Ingen skulle nevne det. Man skulle bare brette opp armene og begynne på an igjen.

HVEM VISSTE?

I etterkant har det vært omdiskutert om Milorg, den militære motstandsorganisasjonen, visste om angrepet på forhånd.

Her har det vært sprikende forklaringer, noen har sagt at de visste om et angrep, men ikke når, andre har sagt at man aldri visste om dette på forhånd.

Enkelte hevder at milorg-medlemmer hadde tatt sine barn ut av skolen fordi de visste om angrepet, mens andre viser til at også barn av milorg-medlemmer omkom i angrepet.

– Angrepet virker egentlig som en panikkhandling. Det virker ikke som om det var skikkelig planlagt, sier Zakariassen.

– Det er egentlig helt ubegripelig at det ble gjennomført. De visste jo at de ikke kunne ødelegge bunkersen. De hadde prøvd å ødelegge en lignende bunkers i Frankrike, uten hell.

– Og hvis noen visste om det på forhånd, hvem var i så fall det? Alle visste jo at ubåt-bunkersen var et sannsynlig mål, sier Skår.

Men det var området rundt som ble truffet, og sivilbefolkningen som led de store tapene. I tillegg til Holen skole ble en rekke bedrifter truffet i området truffet. Både BMV, Bernt Iversen & Søn og Norsk Blikkvalseverk fikk store skader av bombene, mens Kleivdals lærfabrikk ble jevnet med jorden.

Rundt 60 bolighus ble totalskadet, og rundt 160 ble delvis skadet. En hel bydel ble berørt av hendelsen, som tok fra dem sine nære og kjære, arbeidsplasser og hjem.

Barna på Laksevåg ble evakuert etter hendelsen, sendt av gårde alene med en lapp rundt halsen, som også fungerte som matkupong.

BITTER KAMP

Senskadene hos de overlevende har vært betydelige.

– Kunnskapen og kompetansen om hvordan et slikt traume kan påvirke, fantes ikke på den tiden, forteller Zakariassen.

Det skulle ta lang tid før de overlevendes skader ble anerkjent.

– Det uttrykket, at tiden leger alle sår, det stemmer ikke, sier Paulsen. De andre to nikker samtykkende.

De forteller om en lang og bitter kamp for å få erstatning fra staten. Mange fikk aldri utbetalt erstatning i det hele tatt.

– Hele historien er en skamplett på den norske historien, mener de.

Laksevåg kulturhistoriske forening gjør sitt for å holde historien i live, gjennom minnemarkeringer og museet med bilder. Men de er bekymret for at tragedien vil bli glemt når de som opplevde den personlig, går bort.

– Denne hendelsen må aldri glemmes, men vi frykter at det vil skje. Det skulle ikke snakkes om da, fordi det var allierte som sto bak. På sett og vis hadde det vært bedre om det var tyskerne som sto for ugjerningen, sier Skår.

Artikkeltags