Gå til sidens hovedinnhold

Landets mest brutale døgn

Vi må bryte berøringsangsten som vi har av hensyn til de rammede, og snakke om tragedien.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Innestengte følelser og smerter. Ingen ord er riktige. Frosne tårer som tiner for hver av dem som forteller historien om sine nærmeste eller seg selv.

Det er ti år siden vi satt på hytten vår og så de uvirkelige bildene av et utbombet regjeringskvartal. Ingen visste noe. Hvor var politiet? Hvor var regjeringen? Hvem gjorde dette? Våre alles tanker gikk mot en eller annen konfliktlinje i verden, der den ene eller andre siden ville markere noe mot Norge. Det var veldig stille. I vår sosialdemokratiske familie hadde vi venner i regjeringen og var selv opptatt av politikk.

Da kvelden led på, kom meldingene om at det var skudd på Utøya. I tre generasjoner har vår nærmeste familie vært på nærmere hundre leirer til sammen. Internasjonale, pinse-, sommer og dugnadsleire på Utøya. Dette i tillegg til kurs og landsstyremøter.

Vi visste umiddelbart at mange kjente var på Øya eller hadde sine nærmeste der.

Da snek den dårlige samvittigheten på. Over å føle lettelse over at ingen av våre unge var der, samt følelsen av at jeg selv skulle byttet plass med hvilken som helst av ungdommene. Det samme ble formidlet da jeg med hjertet i halsen kontaktet noen av mine nærmeste fra AUF.

Det var som med alle sommerleirer på Utøya, mange som enten hadde vært der, skulle der eller hadde valgt det bort ved en tilfeldighet. Jeg visste plutselig om veldig mange som var der, om deres nærmeste venner og familie som ventet og håpet. Håp som ble innfridd eller knust i landets mest brutale døgn. Selv opplevde jeg dessverre at gode venner på Øya kom på feil liste.

Mange har sammen med folk som var rammet brutt tausheten og stått frem de siste ukene. Vi må takke dem for det utrolige offeret det er å gå gjennom sin egen smertefulle historie.

Dette fordi terroristen og den kaldblodige barne- og ungdomsmorderen sine handlinger ikke må tørke inn i historien som to ansiktsløse attentat. Vi trenger å se den feigheten som ligger bak en bombe i en bil, og den enda større feigheten som ligger bak at en 32 år gammel våpentrent mann forkledd som politi skyter ned fredselskende, uforberedte ungdommer på en lukket øy.

Jeg kan knapt finne en uslere og feigere sjel som har utført noe mer ondsinnet enn handlingene på Utøya. Vi må også erkjenne at morderen har ødelagt mye for mange. Vi tillot ham aldri å vinne kampen om Norge og vi har stått skulder ved skulder mot ham. Men han har påført uendelig mye smerte og ødeleggelser.

Undersøkelsene og historiene kommer nå om de aller nærmeste og om livene som ikke fikk leve videre.

Ingen i min politiske familie har vært aktive etter dette.

Selv hadde jeg gående en samtale med lederen av AUF i Hordaland, Tore Eikeland, om å engasjere meg mer i Arbeiderpartiet igjen. Han ba selv om råd til rollen som AUF-leder. Eikelands rolle ble avrundet da han var et sentralt navn i Jens Stoltenberg sin første minnetale, hvor Jens beskrev hans politiske talent og husket begeistringen rundt Tore sitt innlegg på landsmøtet. Tore hadde vunnet frem med en tale mot EU sitt 3. postdirektiv. Her sa Tore, med glimt i øyet, at han anså det som «en større trussel mot livet på landsbygden enn mangel på naboer og klåfingret sogneprest».

På Utøya ble både politiske talent og tilfeldige leirdeltakere drept. Ledere som hadde tatt med seg medlemmer på leir satt igjen. Selv om det river plaster av delvis grodde sår, så må vi tvinge oss gjennom historiene og forstå hvilken feig ondskap vi så den dagen.

Det er skjebner påført av en forkvaklet ideologi og en utøver av denne som ødela så mye. Det er ingen som spiller et kort når de forteller om Utøya. Jeg kan garantere at det er en kortstokk ingen ville ønske å få tildelt, på lik linje med dem som ble rammet av den tyske okkupasjonen.

Vi må også bryte vår berøringsangst som vi har av hensyn til de direkte rammede, og snakke om tragedien.

I denne samtalen må vi stå opp mot den usle morderens likesinnede. Det er vår jobb og ikke de nærmeste pårørende eller overlevende sin.

Hele det anstendige Norge ble angrepet og vi må forsvare oss sammen. Morderen sin plan var å ramme sosialdemokratiet i tre generasjoner ved å bombe Jens Stoltenberg sin regjering, og forsøke å ramme både Gro Harlem Brundtland og AUF på Utøya. Alle andre må derfor tillate sosialdemokratiet å ha sin egen sorg og sin egen reaksjon. I dette ligger det også å slå tilbake mot morderens meningsfeller.

Et år etter tragedien badet jeg i Kroatia med en leiebilnøkkel i lommen. Forsikringsselskapet tilkalte veihjelp og det dukket opp en i utgangspunktet humoristisk hipster som skjelte meg ut som en typisk idiot. Da han så at jeg var fra Norge, ble han smørblid. Jeg var jo fra landet der hans store helt bodde, den usle morderen. Stemningen ble mildt sagt underlig da jeg fortalte at helten hans hadde drept mange gode venner av meg.

Da bestemte jeg meg for å alltid stå opp og konfrontere farlige voldsforherligende rasister og nasjonalister. Og aldri å selv bruke navnet på den feige morderen. Nå vil jeg også føye til å forsvare de overlevende som utsettes for hets. Vi kan ikke gi noen livet eller uskylden tilbake. Men vi kan være modige og stå rakrygget opp mot ekstreme voldsforherligende nasjonalister.

Les også

BA mener: Sårene som ikke gror

Les også

Skjønner vi hvor stor Utøya-innsatsen var?

Kommentarer til denne saken