Gå til sidens hovedinnhold

BA mener: Press fra alle kanter

Artikkelen er over 4 år gammel

Uansett hva regjeringen sier om fredsprisvinner Liu Xiaobo blir det bråk. Storpolitikkens skygge gjør det vanskelig å være en fredsnasjon.

Leder Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for avisens holdning.

Stillheten senket seg da journalister denne uken spurte regjeringen om kommentarer til Kinas behandling av Liu Xiaobo. Saken er at kinesiske myndigheter nekter å løslate fredsprisvinneren selv om han har fått påvist uhelbredelig kreft. De mener han er en samfunnsfiende, og behandler ham deretter.

Statsminister Erna Solberg (H) har så langt nektet å uttale seg. Utenriksminister Børge Brende (H) er like taus. Årsaken er åpenbar. Regjeringen tar ikke sjansen på å komme på kant med Beijing. Norge ble effektivt plassert i fryseboksen av kineserne, etter at Nobelkomiteen ga Xiaobo den høyt hengende utmerkelsen for syv år siden.

Norsk eksport til Kina, som på få tiår har blitt en supermakt, stoppet fullstendig opp. Norske interesser ble aktivt motarbeidet av det kommunistiske regimet. For regjeringen ble det en svært viktig sak å normalisere forholdet. I fjor inngikk Norge derfor en omstridt avtale med Kina, hvor norske myndigheter nærmest forpliktet seg til ikke å kritisere stormakten.

I stedet for å kritisere regjeringens håndtering, er det grunn til å se fremover. Dessverre er ikke utsiktene lystige.

 

Å gå i rette med Kinas mange og alvorlige brudd på menneskerettigheter gikk fra rutine til tabu. Å holde kjeft når journalister spør er prisen regjeringen betaler for å holde eksporten i gang, og forholdet varmt med supermakten i øst. Men med i dragsuget går også Norges kredibilitet som fredsnasjon.

Vi har forståelse for at dette er en delikat og vanskelig sak. På den ene siden står Norges interesser i verdensmarkedene. Det kan få direkte konsekvenser for næringsliv, sysselsetting og velstand. På den andre siden står idealene vår lille nasjon ønsker å være fanebærer for på den internasjonale arena. Også det bør veie tungt.

I stedet for å kritisere regjeringens håndtering, er det grunn til å se fremover. Dessverre er ikke utsiktene lystige. Kina har de siste tiårene bygget seg opp til å bli en selvbevisst supermakt. Russland har i lengre tid beveget seg i samme retning. I kjent autoritær stil ønskes ikke innblanding av utenforstående. Kritikk blir møtt med reaksjoner og sanksjoner.

Hvor Donald Trump tar USA er ennå et åpent spørsmål, men det er neppe i en retning som gjør det lettere å stå på barrikadene for fred og menneskerettigheter. Rollen som Norge ønsker å spille på den storpolitiske arena, kan bli veldig mye vanskeligere å fylle. Ikke minst om konsekvensene av å holde fanen høyt på bortebane får negative, realpolitiske følger på hjemmebane.

Kommentarer til denne saken