Om partiene først forlot avisene, eller omvendt, kan diskuteres. Men tidlig på 80-tallet var partijournalistikkens tid ute. Morgenavisen gikk konkurs i 1984. Noen år etter sa Gula Tidend takk for seg. Dagen lever et nøkternt samliv med menighetene. BA gjør som humlen: Flyr videre på tross av at vi egentlig ikke er flyvedyktige. Bergens Tidende blir fetere og fetere, og har blitt en del av overmektige Media Norge, med Schibsted som eier.

Stortinget satte mangfold som viktig mål for pressepolitikken siden 60-tallet. Likevel er det nå bare Bergen og Oslo som har mer enn to dagsaviser. Stavanger og Tromsø har to. For øvrig har enfoldet spredd seg i landet. Bondevik 1-regjeringens pressepolitikk senket syv aviser, iverksatt av en statsråd fra Senterpartiet.

Pressepolitikken havarerte på 90-tallet. Stortinget har ikke forstått de kommersielle kreftene i mediemarkedet, og blir rundspilt. Grunnen er trolig at ensrettingen av eierskapet i mediebransjen blir borte bak det enorme tilbudet av underholdning kamuflert som nyheter på internett og TV. Mangfoldet er en illusjon. Men man må se bak fasaden for å forstå hvor sterkt de kommersielle kreftene nå omstrukturerer verdens medier.

Media Norges og Schibsteds maktkupp er ikke noe særnorsk fenomen. I hele den vestlige verden konsentreres eiermakten over mediene. De som trodde medielov og konkurranselov ville stanse eierkonsentrasjonen i Norge, tok grundig feil. Istedenfor å være et forsvar, har lovene formidlet en falsk trygghet, som har gjort det lettere for den største å bli enda større. Schibsted har uhindret av den loven som skulle sikre mediemangfold, fått kontroll med alle de største byene, og et godt utgangspunkt for å dominere hele medielandskapet i alle landsdelene.

Denne utviklingen er uheldig, fordi mediene ikke bare er kommers, men også demokrati, politikk og kultur. Aviser graver frem og formidler nyheter, samfunnskritikk, debatt og frie ytringer. Avisene synliggjør det som ellers ville ha forblitt usynlig. Derfor er det viktig med mangfold i mediene. Vi trenger å se samtiden og omverden med mer enn bare ett øye.

Uten en vital, idealistisk presse forfaller folkestyret, fordi det er gjennom mediene publikum deltar i politikk. Korrupsjon og vanstyre får bedre kår, hvis ingen har tid til å fortelle om det. Politikk blir en vare, som skal selges med reklame, hvis velgerne nøyer seg med å være tilskuere.

Norge har blitt et godt samfunn blant annet fordi vi en gang var verdens mest avislesende folk. Den posisjonen har vi forlengst tapt. Vi klarer oss nok, selv om enda flere aviser utarmes. Men grunnmuren under et godt samfunn forvitrer, når medieeierne blir fjernere, færre og kommersielle.