Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det finnes mange lekeplasser i boligområder i bygd og by – men de er tomme. Forlatte og slitte. Ikke av bruk, men av forfall.
Så når dette synet møtte meg, disse glade skrikende barna med mammaer og pappaer som løp glade rundt og rutsjet og disset, satte jeg meg ned og så på. Undrende. For når skjedde det? At vi stoppet å bruke lekeplassene? Når stoppet vi å leke?
Barna som klatret i trær og kom på skolen med skrubbsår på knærne og plaster i pannen, er borte. Og nå skal ikke jeg fremstå som en sur gamlis som mener at alt var bedre før, for det var det absolutt ikke – men er det bedre nå?
Vi har gjort konkurranse av alt. Helt på alvor gjelder det å være best, penest eller sterkest på alle områder i livet. Unge har sine forbilder i sosiale medier og jager et tilsynelatende perfekt liv hvor alt blir forstørret eller retusjert.
Voksne bombarderes med reklame hvor raskere nett, vitaminer og rynkekremer gjør livet bedre; etter at man har fått hjelp av Toro til å lage en lettvint rask middag. Og selvsagt tatt selfie av det, så alle kan se hvor vellykket man er.
For det er klart at sosiale medier er en del av grunnen. Alt – hele livet vårt – foregår på dette lille underholdningsapparatet. Vi er ikke lenger født med ski på beina, men med en mobil eller et nettbrett i hånden.
Folk ser ned i mobilen hele dagen; når de går tur med hunden, eller poden, på vei til jobb, på bussen, på toget, mens de lager middag. Til og med når man spiser på restaurant med sin utkårede, må man regne med at begge tar en titt – eller ti på mobilen med jevne mellomrom. Nyheter, spill, meldinger og e-post ringer og plinger 24/7.
Vi blir underholdt døgnet rundt. Underholdt. Det er ikke det samme som å leke.
Alle som noen gang har sett et naturprogram vet at dyr lærer gjennom lek. Løveungene småslåss, biter, springer og lærer livets farer og utfordringer. «Ja, men det trenger ikke vi for vi har språk», kan være motargumentet her. Det har vi. Men kanskje er vi blitt dårligere til å bruke det. For nå ligger alle svarene på nettet.
Mange lever i den villfarelsen at jævlige ting er noe som skjer andre, og at gode karakterer sikrer deg mot sykdom, arbeidsledighet og fattigdom.
Kim Fairchild
Svaret på lykken, veien til kjærlighet, moter, helse, matoppskrifter, shopping og sykdom ligger bare et tastetrykk unna. Blir man litt syk, kan man bare spørre Facebookorakelet (og det er kanskje like bra for legen har ikke tid).
Man trenger ikke ringe til far eller mormor for å høre hvordan man lagde den der sausen, for oppskriften og finner man på Google. Far og mormor er dessuten plutselig blitt pandemi-krig-miljø-eksperter, og er travelt opptatt med å hevde sin kunnskap i kommentarfelt på Facebook, med mer eller mindre hell.
Så skulle man jo tro at flere og mer opplysninger og input kun var et gode. For alle. At vi ble klokere, sikrere, bedre og raskere. Mange lever i den villfarelsen at jævlige ting er noe som skjer andre, og at gode karakterer sikrer deg mot sykdom, arbeidsledighet og fattigdom.
Men flere nordmenn er blitt deprimerte. Omtrent 600 begår selvmord i året – det finnes ingen statistikk på selvmordsforsøk. Antall nordmenn som bruker antidepressiver for psykiske lidelser har skutt i været, og flere ungdommer enn noen gang blir diagnostisert med depresjon.
Det er jo forståelig. Det er kanskje rarere om man ikke blir deprimert., når hele verden inviteres inn i stuen din via TV-en og mobilen, med all sin sjarm og gru, mange timer hver eneste dag. Vi våkner om morgenen til alle inntrykkene, og tilværelsen er blitt en krigssone hvor vi ikke aner hvorfor vi slåss, eller hvem som er fienden. Og vi går rundt og er litt redde. Hele tiden.
Da er det ikke mye tid og krefter igjen til lek. Eller å være kreativ. Det hadde vært spennende om alt av sosiale medier brøt sammen. I et helt år. Kanskje man da kunne restarte oss selv – tilbake til virkeligheten.
Og leken.
