De fleste vil være enige om at visjonen om null dødsfall i trafikken er viktig – det samme kan man si om nulltoleranse for mobbing i skolen. Slike visjoner kan stimulere til handling og vil ofte gi resultater selv om målet er uoppnåelig.

Men hvordan forholder dette seg til klimamål – og spesielt når klimamålet er urealistisk og mangler nødvendig konkretisering?

Vestland er utslippsfylke nummer én i landet, med 13 prosent av de nasjonale utslippene. Fylket er også hjemstavn for Norges største CO2 punktutslipp på Mongstad, og huser også en rekke andre industrier med store utslipp, slik som de metallurgiske virksomhetene i Årdal, Husnes, Tyssedal og Svelgen. Også Bir sitt avfallsanlegg i Rådalen kommer høyt opp på verstinglisten.

Til sammen står industri, olje og gass for 42 prosent av utslippene innenfor Vestland fylkesgrense, av dette kommer nesten halvparten fra Mongstad raffineri. Til sammenligning står sjøfart for 21 prosent og veitrafikk 13 prosent.

Vestland er ikke bare utslippsfylke nummer én, fylket er også et av fylkene med de mest ambisiøse klimamålene. Netto nullutslipp innen 2030, verken mer eller mindre, slik det fremkommer av den ferske klimastrategien for fylket. En kunne tro at Vestland fylkes klimamål var kun for fylkeskommunens egne virksomhetsområder, dvs. kollektivtransport, skole, tannlege og fylkesveier. Da kunne nullutslipp vært innen rekkevidde.

Men nei, målet gjelder hele fylket, også virksomheter hvor fylkeskommunen har liten påvirkning, slik som stor-forurenserne i petroleumsraffinering og metallurgisk industri.

Til sammenligning er de nasjonale klimamålene, nedfelt i Hurdalsplattformen, 55 prosent reduksjon i klimautslipp i forhold til 1990. Hva tilsier at utslippsfylke nummer én skal være i nærheten i å nå sine mål, når det nasjonale målet er betydelig lavere?

Skal vi juble for fylkets planer og se frem til et nullutslippssamfunn om få år – eller skal vi gråte over en plan uten realisme?

Klimastrategien og den medfølgende handlingsplanen for 2022–2025 er full av gode intensjoner, men mangler nødvendig konkretisering, det være seg etterprøvbare og målbare mål, slik som tallfestede planer fordelt på utslippssektorer.

Rett nok bebuder fylket at årlige handlingsplaner vil komme. Vi kan jo håpe på treffsikre tiltak, men med et utopisk mål blir det uansett en ligning som ikke går opp, spesielt siden fylket ikke har råderett over brorparten av utslippene.

Dukker vi ned i underlagsrapporten til CICERO og Transportøkonomisk institutt, finner vi mange av svarene på hvordan utslippene kan reduseres drastisk frem mot 2030. Eksempelvis må det innføres påbud på bruk av landstrøm i skipstrafikken, forbud mot fossile person- og varebiler innenfor fylkesgrensen, og krav om CO2 fangst og lagring kombinert med bruk av biogent karbon i industri og energiforsyning.

Det høres dramatisk ut, men er eksempler på mulige konsekvenser dersom det er et reelt ønske om å nå klimamålene.

Og selv med slike drastiske virkemidler, vil nullutslippsmålet fortsatt være et stykke unna, ifølge underlagsrapporten. Lite tyder på at politikerne vil ta slike virkemidler i bruk. Da er det lettere å briljere med et flott klimamål. 2030 ligger tross alt et par valgperioder frem i tid.

Det er godt å ha et mål å strekke seg etter, men blir avstanden mellom ideal og realitet for stor, vil målsettingen virke mot sin hensikt – folk flest, næringer, politikere og kommuner vil miste tillit til planene istedenfor å gi sin oppslutning.

Naturvernforbundet er de første til å støtte gode klimamål, men når det gjentatte ganger blir et uholdbart stort avvik mellom mål og resultat, svekker det tilliten til klimaarbeidet. Brutte klimamål har vi dessverre nok av.

Fylkeskommunen skal ha ros for å gå foran med nullutslippsløsninger der de har reell påvirkning, som i fergetrafikk og busstransport. Dette kan vi være stolte av. Med ferskt tilsagn fra Samferdselsdepartementet om krav til nullutslipp fra hurtigbåt- og fergeflåten for alle nye kontrakter, kan vi også se frem til nær utslippsfri sjøveis kollektivtransport langs Vestlandskysten.

Den vanskelige veien for å få til utslippsreduksjoner som står utenfor fylkets myndighetsutøvelse, avhenger av dialog og handlingsskapende arbeid både mot selskapene som står for utslippene, og storting og regjering som har myndighet til å iverksette tiltak. Her må fylket legge bredsiden til.