Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
17. desember 2019. Noen ganger føler jeg at livet mitt startet den dagen mamma fikk kreft. Den dagen ble også hjemmet mitt endret for godt.
Jeg var bare 14 år da mamma ble diagnostisert med brystkreft. Jeg fikk vite det på en helt vanlig tirsdag, ikke lenge før jul.
Med et smil og en sekk full av lekser gikk jeg inn i stuen slik jeg alltid pleier å gjøre etter skolen. Jeg hadde mye å fortelle om dagen min, men jeg ble møtt med et trist smil og en setning som sprakk den skjermede boblen jeg hadde levd i hele mitt liv.
Min mamma er syk. Tre tanker dominerte hjernen min i det øyeblikket:
«Hvorfor skjer dette med oss?»
«Hvordan vil fremtiden vår bli?»
«Kommer mamma til å dø?»
Min historie er en av mange lignende historier. Ifølge Folkehelseinstituttet blir mer enn 35.000 nordmenn diagnostisert med kreft hvert år. Risikoen for alle kreftformer samlet sett er doblet fra 1950-tallet frem til i dag.
Nå er forskning på kreft ikke bare livsviktig, men viktigere enn noen gang før. Blant de over 35.000 som rammes av kreft årlig, finnes det mange diagnoser.
Min mamma har brystkreft, og, det som gjør alt verre: Hun har kronisk kreft, noe som betyr at med teknologien og behandlingene vi har i dag kan hun ikke bli frisk.
Det er derfor jeg holder denne talen i dag.
Mange i dette rommet kjenner kanskje noen som har hatt eller har en type kreft.
Mange i dette rommet kommer til å kjenne noen i fremtiden.
Kreftantallet stiger, men jeg ser ikke mer snakk om det i mediene.
På grunn av dette er kunnskapen om kreft også sterkt varierende. Den er ofte dårlig blant unge.
Dersom du går inn på ung.no og søker på ordet kreft, kommer det opp utallige spørsmål fra barn og unge under 17 år som jevnlig plages av ubesvarte spørsmål og følelser rundt kreft.
«Redd for kreft og døden.»
«Jeg er redd, har jeg kreft?»
«Bestemor har kreft og jeg er redd hun skal dø»
Dette er bare noen av overskriftene du kan finne.
For meg var det veldig tøft å oppleve den skremmende kreftdommen og få spørsmålet om død slått rett i fleisen i en alder av 14 år. Vi trenger mer kunnskap om sykdommen, vi trenger flere gode nyheter å gi nå når kreftdiagnosen stadig øker.
Hvor mange familier må bli utsatt?
Hvor mange hjem må miste varmen?
Hvor mange av dere må bli berørt før du innser at du kan bidra til å minimere kreftens skader?
Mitt store spørsmål er hvordan jeg kan få dere til å ville gjøre noe.
Selv våknet jeg da mamma ble syk.
Jeg vil hjelpe mamma.
Heldigvis er det ikke så vanskelig å starte. Om du hjelper nå, kan du sikre en bedre fremtid for de i din omgangskrets som kommer til å få kreft i fremtiden. Noen vil få det. Garantert.
Du kan donere håret ditt som vil bli gjort om til parykker for cellegifts-pasienter. Om du liker å trene, kan du være med på stafett for livet. Her samles det inn penger til kreftforskning. Mulighetene er endeløse.
Det viktigste for meg er at du bidrar.
Men så har vi jo et problem, menneskers største svakhet. I et debattinnlegg på Aftenposten i skrev en mann om sin misnøye med kreftforeningen og norske penger som går til kreftforskning.
Fordi andre globale kreftforskningsselskaper har mer penger og utstyr, mente han at kreftforskning i Norge var nytteløst og bortkastede penger. Hvis vi bruker den logikken, kan vi bare gi opp allerede og håpe at noen andre løser dette problemet som handler om liv og død.
Hvorfor gidder vi i det hele tatt å prøve om andre gjør det bedre enn oss?
Det er denne tankegangen som er så farlig.
Vi mennesker har en tendens til å tenke at «alle andre kommer til å gjøre noe, så jeg trenger ikke».
Slik blir ingenting gjort.
Haukeland sykehus i Bergen er en av de beste i verden på forskning av brystkreft. Norske kreftforskere kommer stadig opp med nye maskiner som er til hjelp for behandling av kreft. Tro meg, donasjoner til kreftforeningen er ikke penger kastet ut vinduet.
Selv 100 kroner gjør en forskjell. Dersom alle elevene på Tertnes VGS donerer 100 kroner, vil vi ha samlet 70.000 kroner som blir brukt på livsviktig forskning. 70 000 kroner.
Det viktigste for meg er at du bidrar slik at så få hjem som mulig blir rystet av den kreftbomben som rammet mitt hjem.
Jeg vet at mitt hjem kommer aldri til å føles det samme så lenge mamma er syk.
Denne teksten ble opprinnelig fremført som en tale på Tertnes VGS.
