Da jeg var en liten gutt lå min farmor på sykehuset i en liten by i Nord-Kurdistan. Nylig lå jeg selv på sykehuset noen dager, og kjente hvor sterkt inntrykkene fra de korte sykehusbesøkene hos henne fremdeles sitter.

Å se farmor – bavpêr, som vi kaller henne på kurdisk – så sliten, blek og så stille. Det var ikke skummelt, bare fremmed for et lite barn. Lukten fra sykehuset sitter fortsatt dypt i minnet; en ubehagelig kjemisk lukt.

Pappa og jeg besøkte henne alene en av gangene. Han holdt meg fast i hånden, men grepet mitt var nok fastere enn hans mens vi gikk langs korridorer fulle av pasienter og pårørende.

Pappa var ikke alltid så flink til å trygge meg med ord, men hans trygge hånd i ukjente omgivelser fulle av folk og bråk, er et av de første minnene jeg har av han. Det føles like sterkt nå, selv etter mange uenigheter gjennom livet og lang fysisk avstand.

Mens jeg lå i senga på sykehusrommet jeg delte med en hyggelig eldre mann og prøvde å lese bok, ble jeg vitne til et øyeblikk som fikk meg til å tenke. Inn i rommet kommer det en godt voksen mann. Jeg prøver å konsentrere meg om fortellingen i boken, og ikke forstyrre dem, men jeg hører.

«Går det bra med deg pappa?» spør mannen, og setter seg på kanten til farens seng.

«Nei, det går ikke bra», sier han med en svak stemme, og prøver puste dypt. Det er ikke vanskelig å høre at han sliter med å puste. «Har du hatt fin dag?» spør han så.

«Nei, jeg har hatt en slitsom dag», svarer sønnen. Det blir stille, ingen lyd. Så tar han farens hånd mellom hendene og stryker over den. De snakker ikke, men de ser hverandre inn i øynene og er ikke redd av å vise tårene. To godt voksne menn, en på over 90 og en på over 60.

Det var et utrolig sterkt øyeblikk, så nært og rørende. Jeg vet ikke hvor lenge det varte, men lenge nok til å få meg til å reflektere over hvordan jeg er som sønn og som far.

Hva tenkte sønnen på? Hva tenker man når man er voksen og vet at pappa ikke har så god tid lenger? Er verden like trygg uten han, eller mister man den trygge og kjente havnen som man alltid visste man kunne seile tilbake til hvis det er uvær der ute på havet?

Kanskje tenkte han på de første små opplevelsene, som er hele verden for et barn. Kanskje den første gangen han gikk på ski sammen med pappa, fikk de skoene han ønsket seg, eller ikke fikk lov å henge med vennene sine seint på kvelden.

Hva følte pappaen? Kanskje husket han dagen han ble pappa. Var han med på fødselen, eller var han langt ute i sjøen som seiler, kanskje krigsseiler. Skiftet han bleier, eller var det ikke noe som menn gjorde da. Første dagen på skolen, gode minner. Hva tenkte han nå? Kan man slippe hånden til sitt barn?

Mens jeg sitter og undrer, tar sønnen noe fra jakkelommen og sier: «Her er favoritten din pappa». Jeg får ikke med meg hva det var, men kan tenke meg at det var noe godt, kanskje en sjokolade. Pappaen må ha blitt veldig glad, ikke bare for sjokoladen, men også for at sønnen hadde husket at det var hans favoritt og tok den med seg i lommen.

Kommunikasjonen mellom dem var lett og naturlig. Det virket som at de var i en annen tid og et annen sted, og ikke oppfattet omgivelsene rundt seg i rommet.

Min far er ikke så gammel enda, men jeg ser hvordan vår dialog endret seg i de siste årene. Vi snakker ikke like ofte sammen som vi skulle ønsket, men de gangene jeg ringer og vi tar en kort prat, hører jeg at han har en annen ro i samtalene. Han forteller ikke så mye om sine dager; det er jo ikke så mye å gjøre for en gammel mann sier han. Han viser sin interesse og nysgjerrighet ved å unngå å stille så mange spørsmål, noe som ikke var typisk for han før.

Sist vi traff hverandre fysisk var for seks år siden. Da var det mange år siden sist. I løpet av 12 dager hadde vi lange samtaler om alt og ingenting, både heftige diskusjoner og emosjonelle stunder. Vi har fått mer ro, aksept og gjensidig forståelse for hverandre de siste årene. Jeg tror jeg har fått en bedre forståelse av pappa etter at jeg selv har blitt far.

Gjennom vinduet legger jeg merke til alle husene som lyser opp mørket i Fjellsiden under Fløyen. Fra der jeg sitter kan man faktisk se toget som ankommer sin endestasjon i Bergen. En reise akkurat som livet, veldig kort i den mørke tunnelen for noen, uendelig lang langs vakkert landskap fullt av spenning og glede for andre.

I disse dager har mange butikker og sentre plakater og reklame med tilbud til farsdag. Mange har kanskje kjøpt inn gaver og lagt planer om en hyggelig dag for sin egen eller sine barns far.

Les også

Mats dro på fest med kolleger. Dagen etter sto politiet på døren hos forloveden.

Sjokoladen som kom ut av lommen må ha vært den beste gaven for min romkamerat. Man trenger ikke alltid å pakke inn kjærligheten og gleden. Bedre å bære den i hånden eller i lommen, da har du den alltid nær.

Jeg gleder meg til å åpne den lille pakken min datter har laget til meg. Gleden er enda større når jeg allerede vet at hun har perlet en blomst og et hjerte til farsdag. Også skal jeg ringe min far på søndag, og kanskje fortelle det fine øyeblikket jeg ble vitne til på sykehuset.