Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Ved utgangen av februar var 65.100 registrert som helt ledige eller arbeidssøkere på arbeidsmarkedstiltak hos Nav, noe som utgjør 2,3 prosent av arbeidsstyrken i Norge. I Vestland er ledigheten litt lavere enn i landet ellers, og det ventes at den bare vil øke svakt gjennom året – og fortsatt være lavere enn før pandemien.
At mulighetene for de ledige er gode, bekreftes av at det ifølge Nav ble registrert 49.800 nye ledige stillinger på arbeidsplassen.no i februar, det vil si 2.500 nye ledige stillinger per virkedag. Det var klart flest nye utlysninger i kategorien helse, pleie og omsorg.
Så selv om arbeidsledigheten nå er litt høyere enn på slutten av fjoråret, er mangelen på kvalifisert arbeidskraft stadig den største utfordringen både i offentlig og privat sektor. NHOs ferske kompetansebarometer viser at 46 prosent av NHO-bedriftene har forsøkt å rekruttere uten å få tak i ønsket kompetanse det siste året. NAVs bedriftsundersøkelse fra i fjor estimerte mangelen til 70.250 personer, nesten 20.000 flere enn før pandemien. Statistisk sentralbyrå mener vi frem mot 2040 vil mangle nesten 90.000 fagarbeidere i Norge!
Dette er konsekvensen av å forby jobbene deres
Kompetansebehovsutvalget har pekt på bl.a. helsefagarbeidere, sykepleiere og de ymse byggfag som yrker med særlig stor mangel i årene som kommer. De siste nyheter om synkende fødselstall i Norge hjelper ikke på dette scenarioet.
Da lederen for Helsepersonellkommisjonen, bergenseren Gunnar Bovim, nylig la frem kommisjonens rapport, adresserte han problemet med å si at «det er ingen vei utenom at det blir færre ansatte per pasient. Det hjelper ikke med en milliard her og en milliard der.»
Han ba innstendig om at overbuds-retorikken om helse- og omsorgstjenester må stoppe. Reaksjonene i etterkant tyder imidlertid ikke på at den bønnen vil bli hørt. Det ser ikke ut til at myndighetene, det være seg stat, fylkeskommune eller kommune helt skjønner alvoret.
Kampen om arbeidskraft er en internasjonal trend. Vi husker at den akutte mangelen på ansatte i sikkerhetskontrollen i fjor førte til endeløse køer på flyplassene, som på Schiphol i Amsterdam. I Spania har serveringssteder innimellom måttet holde stengt i mangel av servitører. Og både USA og Europa mangler lastebilsjåfører til å frakte varer. De nylig publiserte episodene i NRK sitt glimrende Brennpunkt om eldrepleien viser at det ikke bare mangler arbeidskraft i den kommunale omsorgen, men den bemanningen som er der er lite stabil, har høyt sykefravær og til dels mangler kvalifikasjoner.
I en spørreundersøkelse blant svenske entreprenørselskaper i fjor, svarte nær 90 prosent at det er vanskelig å skaffe arbeidskraft til byggeplassene. Tre av fire bedrifter hadde i løpet av det siste året måttet takke nei til oppdrag fordi de manglet folk med rett kompetanse.
Ropet etter folk som kan fylle ledige jobber høres over hele landet, men det er i distriktene man sliter mest. Her skjer aldringen i befolkningen raskere enn i byene. De unge, og særlig jentene, flytter for å ta seg utdanning, og kommer sjelden tilbake. Det fører til at knapphet på arbeidskraft, spesielt innen pleie og omsorg, blir ekstra følsom.
Løsningen på kompetansebehovene er ingen «quick fix», men vi kan ikke la være å forsøke:
Satsingen på å få flere unge til å velge videregående opplæring i yrkesfag har gitt gode resultater, og den må videreføres. Spesielt er det viktig å få jenter til å velge utdanninger de tradisjonelt ikke har våget å satse på. Samtidig er det viktig at tilbudet om utdanningsplasser innrettes mot fag som næringslivet etterspør.
Tok utdanningen på noen få uker: – Tjente 575.000 kroner første året
For eksempel vet vi at det i Vestland er stort behov for betongfagarbeidere. Da må ikke fylkeskommunen innskrenke tilbudet slik det nå planlegges, men legge til rette for flere klasser med god geografisk fordeling. Både næringslivet og det offentlige må ta ansvar for at de unge etter endt skolegang får den praktiske opplæringen de trenger i sine fag. For de som satser på betongfaget har de lokale entreprenørbedriftene gitt garanti om læreplass.
Selv om den såkalte sysselsettingsandelen i befolkningen har krøpet over 70 prosent, har Norge fortsatt en betydelig reserve av folk som av ulike grunner står utenfor arbeidslivet. I byggenæringen har vi et godt samarbeid med Nav om kurs som kvalifiserer for arbeid på en byggeplass for personer som ønsker å jobbe fremfor å leve av trygd.
Det krever mye innsats, men skaper resultater som både gir den enkelte et bedre og mer meningsfullt liv, og som gir større sikkerhet for vår felles velferd.
Arbeidsinnvandring har vært, og vil fortsatt være svært viktig for å skaffe bemanning til så vel helsevesenet som til industrien, bygg og anlegg, og en rekke serviceyrker. EØS-avtalen er i så måte en pilar som sikrer sømløs flyt av arbeidskraft over landegrensene i Europa.
Den nye utfordringen er at mangelen på arbeidskraft i andre europeiske land har stoppet strømmen av arbeidskraft fra Europa. Lettere tilgang på bedre betalte jobber i land hvor det tradisjonelt har kommet arbeidsinnvandrere fra, gjør det vanskeligere å få dem tilbake.
I tillegg har f.eks. Polen skjønt at det ikke er bra for næringslivet å sende ungdommene ut av landet, og har tatt mye tettere eierskap til yrkesfagutdanningen og sørger for gode jobber – i Polen. Ukraina vil gjenoppbygges den dagen krigen er over. Hvilke ressurser som kommer til å gå dit, være seg økonomisk eller personellmessig, er foreløpig umulig å beregne, men vi i kalde nord kan i alle fall se langt etter Østeuropeisk arbeidskraft i årene som kommer.
De fleste bytter jobb stadig oftere. Steffen går mot strømmen.
Svekkelsen av den norske kronen mot andre valutaer gjør ikke dette lettere, fordi verdien av gode norske lønninger blir mindre. De nye reglene for innleie av arbeidskraft som snart trer i kraft hjelper heller ikke akkurat på behovet.
Mye tyder på at innsatsen i mye sterkere grad må rettes mot inntak av adekvat arbeidskraft fra land utenfor EØS, såkalte tredjeland. Her har myndighetene siden 2002 operert med en årlig kvote på 5.000 personer som aldri er blitt fylt opp.
Regelverket er blitt liberalisert, blant annet ved at studenter fra tredjeland etter utdanningen kan få oppholds- og arbeidstillatelse i tolv måneder, mot tidligere seks. Men en undersøkelse FAFO har gjort blant dem som er kommet hit fra tredjeland viser at mange mener søknadsprosessen må forenkles, og at tilbudet om språkopplæring må forbedres. Dette må det kunne gjøres noe med.
Kampen for å skaffe relevant arbeidskraft er viktig for velferden i by og bygd. Innsatsen må forsterkes på områder vi vet virker – og vi må våge å ta nye og utradisjonelle grep.