Året er 1979. Loven om likestilling mellom kjønnene trer i kraft, Margaret Thatcher blir statsminister og apasjesykkel står øverst på alle gutters ønskeliste.
I Bergen bor det en ung mann ved navn Per Wilhelm Wågenes. Den gangen 20 år, og i ferd med å ta svenneprøven som mekaniker.
Det nærmer seg helg, og han gleder seg til å gå på fest med kompisene.
– Jeg husker at jeg sto ved dreiebenken. Plutselig fikk jeg frysninger i hele kroppen, og det var som om noe slo meg i mellomgulvet.
– Om jeg skjønte at noe var galt? Nei, jeg prøvde bare å riste det av meg, forteller Per Wilhelm Wågenes.
Med hjertet i halsen
Loddefjord, 36 år senere. På det lave bordet står en kritthvit pilleeske, en datamaskin og en liten rektangulær skjerm som viser bildene fra overvåkingskameraet utenfor inngangsdøren. Samt en hel del andre ting.
– Konen min Kari har sagt at det går greit. At jeg har alt rotet mitt på stuebordet, altså. Hun har forståelse for at det er lettere for meg å nå dem da, sier Per Wilhelm Wågenes med et smil.
Nå er det to år siden han måtte bytte ut gåstol med rullestol. Senskadene etter snart fire tiår med behandling og flere operasjoner har tappet kroppen for mye krefter.
Per Wilhelm klarte nemlig ikke å riste det av seg, den skjebnesvangre dagen i 1979.
Det var bare begynnelsen.
– Da jeg kom hjem var jeg helt utmattet, og neste morgen oppdaget jeg at jeg hadde en stor kul på halsen. Men jeg gikk på jobben min som læregutt likevel, forteller Per Wilhelm.
Det gikk ikke lang tid før arbeidskameratene la merke til den store kulen på halsen, og Per Wilhelm så seg til slutt nødt til å oppsøke legene på sykehuset.
– De ble svært tankefulle da de fikk se halsen min, og viste meg et fotografi av en afrikansk gutt som hadde akkurat den samme kulen. Det var skummelt, sier han.
Rett på huden
Legene ved Haukeland universitetssjukehus påviser non-Hodgkins lymfon, en krefttype som oppstår i lymfevevet.
Den 20 år gamle mannen tenkte ikke på død og smerte da han gikk hjem til mor og stefar den dagen.
– Nei, jeg visste ikke hva jeg skulle tenke. Jeg visste nemlig svært lite om hva dette faktisk innebar, forteller Per Wilhelm.
Det blir tatt vevsprøver, og ikke lenge etterpå ligger han i en svær støpeform.
Per Wilhelm skulle stråles, og på en mye mer risikabel måte en den man benytter i dag. Dosene var høyere, og treffsikkerheten mye dårligere.
– Jeg hadde kreft i halsen, og derfor måtte de stråle overkroppen min. Men de var nødt til å skjerme lungene. Det gjorde de ved å lage to store former i bly formet som lunger. Disse la de over området som måtte skjermes, forteller 56-åringen.
På brystet hans den dag i dag kan man fortsatt skimte noen blå, små prikker. Stedene som skulle stråles måtte merkes, og legene tatoverte disse prikkene rett på huden, forteller Per Wilhelm.
– Etter strålebehandlingen så det ut til å gå bra. Men jeg hadde fortsatt en uro inni meg. Hvis én milliontedel celle i kroppen min fortsatt hadde kreft, kunne sykdommen komme tilbake. Jeg trodde aldri helt på «friskmeldingen», sier Per Wilhelm.
Knyttneven i trynet
Fire og et halvt år senere, fortsatt en ung mann, får Per Wilhelm sterke smerter i magen.
Han forstår at han må tilkalle hjelp, og moren tar ham så raskt som mulig med seg til sykehuset i en drosje.
– Etter å ha ventet lenge kom beskjeden som en knyttneve midt i trynet. «Du har kreft, du», forteller Per Wilhelm.
Det var den samme krefttypen som forrige gang, og som nå hadde spredd seg i kroppen.
– Da jeg kom på sykehuset noen år tidligere traff jeg en mann på venterommet. Han sa til meg at «dette blir vi aldri kvitt». Jeg trodde ikke på ham den gangen, men når dette skjedde begynte tingene å gå opp for meg, sier Per Wilhelm.
– Kanskje hadde han rett, likevel.
Per Wilhelm må ta en pause. Tårene presser på, når han forteller om øyeblikket hvor det hele ble ganske alvorlig.
– Det var helt forferdelig, og jeg konfronterte legen med at han hadde «friskmeldt» meg. Men da sa han bare at det aldri var noen garanti for det, sier Per Wilhelm.
Den røde flasken, og sansene
Han forteller at han ble helt sjokkert over beskjeden om tilbakefallet.
– Jeg var ganske langt nede. Men jeg tror at alle mennesker har en slags urkraft i seg, som de trekker frem når det står om livet. Det var denne kraften jeg fant frem i meg selv, sier han.
Denne gangen velger legene å ikke gi ham mer strålebehandling. Derimot måtte Per Wilhelm gjennom en hard cellegift-kur.
– Den røde flasken. Jeg husker den så godt. Godsakene, kalte legen det. Kvalmen var helt forferdelig i det giften dryppet inn i kroppen min, og sansene mine ble enormt forsterket. Jeg kunne lukte plasten på sengen og de nyvaskede håndklærne nede i gangen For sikkerhets skyld ble det bestrålt i lysken og magen også.
Etter at cellegiftbehandlingen er avsluttet, går han tilbake til jobben som mekaniker på NERA.
– Men jeg jobbet bare halv dag, og det var ikke alle i rundt meg som forsto hvorfor jeg bare gjorde det. At jeg hadde sterke smerter, sier han.
Etter noen år som kreftfri klarer Per Wilhelm å komme seg tilbake i full jobb igjen. Han går av uføretrygden, og setter i gang igjen med jobben hos NERA.
– Jeg arbeidet svært mye, på tross av at smertene var sterke. Jeg gir meg ikke. Det har aldri vært noe alternativ å grave seg ned i sykdommen, sier 56-åringen.
I 1987 flyttet han sammen med Kari, og hun blir en svært viktig støttespiller for ham. De giftet seg i 2001.
– Livet mitt hadde ikke gått rundt uten henne. Hun betyr alt for meg, og har støttet meg gjennom alle år. Det er ufattelig hvor mye Kari har holdt ut med opp gjennom disse årene, sier Per Wilhelm.
Menneskene og minnene
Det skulle gå nesten 16 år, før kreften kom tilbake igjen. Denne gangen i en helt ny form. I 2002 får Per Wilhelm testikkelkreft.
– Jeg oppdaget det rett før ferien, slik som jeg alltid har gjort for min del. Alltid rett før ferien, sier han i en spøkefull tone.
Den ene testikkelen måtte fjernes, og nye cellegiftkurer gjennomføres. Det førte til ytterligere bivirkninger for ham, da han senere får polynevropati. Dette betyr at flere av nervene i kroppen, særlig i føtten, ikke fungerer som de skal. Det vil si at de leder nervesignaler dårlig, nerveledningshastigheten er nedsatt. Det er dette som grunnen til at Per Wilhelm i dag sitter i rullestol.
Per Wilhelm har også byttet ut en hjerteklaff via lysken (i 2012) og fjernet milten (1980). Senskader som mest trolig ble forårsaket av kreftbehandling.
– Men det har vært mye moro også, opp gjennom årene. Alle menneskene jeg har møtt på sykehuset for eksempel. Flotte mennesker, sier han smilende.
Han forteller at han på sykehuset har ligget på timannsrom, seksmannsrom, firemannsrom, tomannsrom, enkeltrom, på gangen, på lageret og på sykepleiernes lunsjrom.
– Da gjenstår vel bare legens kontor?
– Ja, men der har jeg også sovet, sier han lattermild.
Per Wilhelm forteller at han flere ganger har ligget ved siden av mennesker som ikke har så lenge igjen å leve.
– Det var en mann en gang. En sjømann, som satte stor pris på at jeg også liker å være på havet. Jeg ba ham reise tilbake. Forestille seg at man er på den holmen. Eller i den vakre fjorden. Tankene og minnene er der, for alltid.
– Han kunne ikke svare meg, men jeg vet at han satte pris på det. Mumlingen tilbake var ivrig. Jeg tror jeg ga ham noe fint å tenke på.
Etter å ha ventet lenge kom beskjeden som en knyttneve midt i trynet. «Du har kreft, du».
Per Wilhelm Wågenes (56)
Én mann, tre typer kreft
Akkurat nå har Per Wilhelm det helt fint, på tross av sterke smerter. Det er ikke lenge siden han også måtte fjerne en del hud på brystet, da han hadde fått hudkreft også. Hver dag tar han mellom 18 og 19 piller.
– Føler du at det er urettferdig, det som har skjedd med deg?
– Nei, ikke i det hele tatt. Slik kan man ikke tenke, sier 56-åringen.
– Mannen på venterommet, som fortalte deg at du aldri kom til å bli kvitt kreften. Hadde du sagt det samme til en kreftpasient på et venterom i dag, hvis du var i hans sko?
– Nei, jeg hadde nok ikke vært så negativ. Men hadde bedt personen om å benytte seg av og ta godt vare på sine nærmeste. Ikke gå alene. Gå sammen med noen til undersøkelse. Stå sammen. Det har hjulpet meg så ufattelig mye, sier Per Wilhelm.
Fra et tidligere forhold har også Per Wilhelm en sønn. Familien har vært viktig.
– Av og til er det vanskelig å vurdere hvor mye jeg skal dele med familien. Hvor mye jeg skal utsette dem for av vanskelige og tøffe beskjeder. Jeg deler kanskje altfor mye, men jeg tror det er viktig å være åpen om sykdommen, sier Per Wilhelm Wågenes.
– Akkurat nå ser jeg lyst på fremtiden, men jeg tar aldri mer enn maks en halv måned av gangen.