Feiret sin 77. bryllupsdag

Lydia (96) og Johan (98) har vært gift i 77 år. De giftet seg da de var 19 og 21 år gamle.

Lydia (96) og Johan (98) har vært gift i 77 år. De giftet seg da de var 19 og 21 år gamle. Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

– Min mor sa jeg skulle tie når mannen min ble sint. Det har jeg levd etter, sier Lydia Hovland (96) – og sender et flørtende blikk mot sin kjære Johan (98).

DEL

Det var stor stas for Lydia og Johan torsdag. Ikke bare hadde pressen, barnebarn og oldebarn møtt frem.

Inn døren kom også byens ordfører Trude Drevland anstigende med ordførerkjede, blomster og skriftlig hilsen til de to.

VAR ETTER MEG

– Hon er så rett frem. Hon virker gysla grei, betrodde Lydia BA før Drevland kom.

Det traff hverandre på båten Melandsdrott, som gikk mellom Alversund og Bergen. Hun var 18, han 20 år.

Året etter, i 1937, giftet de seg.

Lydia husker ikke noe frieri.

– Men han var etter meg hele tiden, betror hun oss.

Hørselen hemmer både Johan og Lydia, men de to hedersmenneskene klager ikke.

– Vi har nesten ikke vært fra hverandre, men spilt sammen hele livet. Det er litt klammeri hos alle, men hos oss har det mest vært godt, sier Johan, som vokste opp i Geble Pedersøns gate.

Mens Lydia hadde 13 søsken, hadde han ti.

Da han var 18 var det ikke lett å få arbeid, men til slutt endte han opp på Torget, der han solgte røkt fisk.

– Jeg klarte å leve på lønnen, og hadde også noe til mor og far, minnes han.

I tillegg har han 30 år som vaktmester hos nonnene ved den katolske kirken bak seg.

Lydia jobbet i tobakksforretning i Tornöe-gården.

Det gamle paret har mye å fortelle. Om enkle kår, krig og fred. Lydias far og bestefar var dykkere og jobbet med å mure opp byens kaier.

To ganger måtte det unge paret flykte fra boligen de hadde på Nordnes, under den store eksplosjonsulykken i Bergen 20. april 1944 og ved en annen anledning under krigen da huset deres ble bombet.

– Jeg ble reddet av sengestolpene, sier Lydia.

Selv søkte de tilflukt i Nykirken der de fikk sove.

– Det var vel ikke biler da du vokste opp, spør ordfører Drevland Johan.

– Nei! Vi hadde knapt mat i munnen, kommer det kjapt. Men Johan kjørte bil tidlig, siden han jobbet på Torget i de harde 30-årene.

Begge kommer stadig tilbake til Alfred, deres eneste sønn.

Den store sorgen var at kreften tok ham da han «bare» var 72 år gammel.

Men gleden er desto større over tre voksne barnebarn og fem flotte oldebarn.

STOLTE

– Hon har gjort det, han er blitt det og hon har bodd i utlandet, forteller Lydia stolt.

Håret er litt ruskete etter all klemmingen, men hun stråler i sin fine kjole når fotografen starter blitzingen.

Også Johan har blitt magrere ettersom årene har gått, men fremstår likevel som en sterk og klar mann med et svært godt smil.

– Jeg har vært for snill, fleiper han – og rusker litt i sin kone.

Den gamle spinkle kroppen reagerer så fort at fotografen ikke får hevet kameraet.

Hun drar ham inntil seg og gir ham et fort kyss kinnet.

Så setter hun seg tilbake, samler hendene og humrer lurt.

Artikkeltags