Gå til sidens hovedinnhold

Alt er bedre enn å være pling i bollen

Artikkelen er over 6 år gammel

Erling Gjelsvik skriver om Monika-saken i dette innlegget.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

En åtte år gammel jente, som i forkant ikke har vist noen tegn på mental ubalanse, bestemmer seg for å begå selvmord. Mens hun gjør sine forberedelser, prøver hun frenetisk men forgjeves å nå sin mor via mobilen. Deretter kvitter hun seg med telefonen på en måte som medfører at den siden ikke blir funnet.

Uvisst av hvilken grunn, knuser hun en glassrute i inngangsdøren fra utsiden. Like uforklarlig er det at hun rundt omkring i leiligheten drysser en mengde urtekrydder. Så finner hun et lærbelte og lager flere knuter på det. Knutene er så stramme at de vitner om helt usedvanlige krefter for alderen. Ved hjelp av dette beltet tar jentungen sitt eget liv.

Inntil nylig var dette politiets offisielle oppfatning av hendelsesforløpet som førte frem til dødsfallet 14. november 2011 på Steinsland i Sund kommune. Som vi vet, er denne versjonen etter hvert blitt ettertrykkelig rokket ved.

Ved en tilfeldighet fikk en kollega av etterforskerne innsyn i saken, og reagerte på konklusjonene deres. Hvor sannsynlig var selvmord som forklaring, hvor ofte gjør en åtteåring noe slikt? Hvorfor ble hullet i vinduet ansett for å være uforenlig med et innbrudd, når en rekonstruksjon hadde vist at det lot seg gjøre å stikke inn en hånd og åpne døren? Hvorfor ble det ikke lagt vekt på at moren i etterkant savnet en del verdifulle smykker? Hvorfor stilte man ikke et større spørsmålstegn ved spredningen av krydder, en velkjent metode for å villede sporhunder? Og var det virkelig mulig for en liten jente å lage disse stramme knutene?

Mest oppsiktsvekkende av alt: På åstedet var det DNA-spor etter en ukjent mann, som kunne ha vært i leiligheten på det avgjørende tidspunktet. Likevel konkluderte etterforskningen med å utelukke drap.

Da den erfarne politimannen luftet sin usikkerhet, vakte den skarpe reaksjoner fra høyeste hold på Hordaland politikammer. Varsleren ble bedt om å passe sine egne saker. Denne her var opp og avgjort.

Det måtte eksternt press og en fornyet DNA-test til for å sette det hele på hodet. Tre år for sent har politiet varetektsfengslet en mann som, uavhengig av tekniske bevis, aldri burde ha vært sjekket ut av saken. Moren utpekte ham som en mulig gjerningsmann. Han har et omfattende kriminelt rulleblad, både i Norge og i Litauen, som inkluderer innbrudd, ran, utpressing og vold. Dessuten prøvde han i avhør å etablere et alibi som ikke var holdbart. En nøye tidfestet spasertur gjennom Bergen sentrum ble ikke fanget opp av overvåkingskamera langs ruten. I Western Unions lokaler i Olav Kyrres gate ble han filmet, men først to timer etter det sannsynlige tidspunktet for Monikas død.

Ikke engang en såpass iøynefallende brist i mannens forklaring later til å ha gjort inntrykk på de ansvarlige politifolkene. De tok ham på ordet, og lot ham gå.

Leserne må ha meg unnskyldt at jeg dynger oppå hverandre alle disse kjensgjerningene, velkjente for de fleste. Men i likhet med alle andre strever jeg med å finne en tråd gjennom denne merkverdige floken av tilsynelatende feilslutninger og unnlatelsessynder. Hvordan kunne politiet få seg til å konstruere en gjennomført usannsynlig løsning på en krimgåte, når et mye mer plausibelt alternativ lå oppe i dagen? Er vi hordalendinger virkelig belemret med et politikammer der de ikke makter å felle et vilt som står tjoret og flombelyst like foran nesen på dem, med en blink festet på brystet?

De færreste ønsker å tro at det står så ille til. Tanken på at politikorpset domineres av idioter, er altfor urovekkende til at vi kan godta den. Alt er bedre enn å være pling i bollen. Derfor leter Mannen i Gaten, meg inkludert, etter alternative forklaringer på hvordan dette her kan henge sammen.

Særlig én av de folkelige forklaringsmodellene som florerer, burde gjøre påtalemakten bekymret. Hva om årsaken til henleggelsen av Monika-saken slett ikke var inkompetanse, men noe ganske annet? Hva med trusler? Tenk om den hovedmistenkte hadde tilgang på østeuropeisk mafiamuskulatur, med evne til å spre frykt av en slik karakter at sentralt plasserte politifolk mer enn gjerne både forspiller bevis og henlegger saker?

Ja – tenk om purken i Hordaland slett ikke er dum, men derimot redd? Eller korrupt?

Slike tanker gjør man seg i Bergen i disse dager. Det sier sitt om hvilken knekk tilliten til politiet har fått. For at den slags oppfatninger ikke skal bite seg fast, har publikum krav på en fullt ut akseptabel forklaring på hva som gikk galt med etterforskningen på Sotra.

Og krisen stopper ikke der. Hordalandpolitiets behov for å styrke sin troverdighet er ikke blitt mindre ved gjenopptakelsen av enda en sak som virker uoppklart, der tvilsom dødsårsak og truende utlendinger er noen av ingrediensene.

Hør nå her! Er ikke dette bare konspiratorisk hjernespinn? Søkt? Usannsynlig?

Jo visst! Omtrent like søkt som sannsynligheten for at en frisk og rask åtteåring begår selvmord.

Kommentarer til denne saken