Har ikke råd til å tape kampen mot IS

En IS-lojal mann i Raqqa i Syria.

En IS-lojal mann i Raqqa i Syria. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Militant islamisme er vår tids variant av fascismen og nazismen, skriver Erling Gjelsvik i dag.

DEL

MeningerMed sin blodtørst har Den islamske staten ryddet all tvil til side: Militant islamisme er vår tids variant av fascismen og nazismen i forrige århundre. Forakten for menneskeverdet, som tilhengerne nyter å velte seg i, står på ingen måte tilbake for hitlerismens eksesser. Samtidig, i all sin religiøse fanatisme, er denne nye ondskapen unik.

Dessverre er det ingen vei utenom å nedkjempe den islamistiske bevegelsen med alle de maktmidlene det krever. IS og tilsvarende grupperinger må kverkes like ettertrykkelig som nazismen ble det. Det er bare å belage seg på at årene fremover vil bli svært blodige, sannsynligvis også for oss nordmenn. Med slike dystre utsikter for øyet, kan det kanskje være lurt å lære av fortidens feil.

Opptakten til annen verdenskrig var den spanske borgerkrigen (1936-39), som innbyrdeskrigene i Syria og Irak har mange likhetspunkter med – ikke minst når det gjelder tilstrømningen av fremmedkrigere. Men et mer betydningsfullt fellestrekk er de uoversiktlige motsetningene på kryss og tvers, de mange konfliktene innenfor konflikten, og da særlig problemene på den «rette» siden med å bygge en samlet motstandsfront. I årene før verdenskrigen førte en blanding av klassemotsetninger, geopolitiske interessekonflikter og partipolitisk sekterisme til at det ble umulig å skape et effektivt internasjonalt bolverk mot fascismen og nazismen. Dermed fikk disse kreftene et handlingsrom å ekspandere innenfor.

Parallellen blir særlig tydelig når Tyrkia, som skrittvis er blitt trukket inn i krigen mot IS, kombinerer sin innsats på dette frontavsnittet med en fornyet aggresjon mot kurderne. Kurdiske styrker, noen av verdens mest fryktløse og kompetente krigere, er de eneste som har klart å hamle opp med islamistene i regulære bakkekamper. Disse er det altså at NATO-landet Tyrkia fortsatt ønsker å ha som fiende, fremfor å begrave stridsøksen og finne frem til et alliansegrunnlag. Snarere kan det se ut til at Erdogans Tyrkia, når landet likevel skal i felten, har tenkt å prioritere oppgjøret med den kurdiske separatismen.

Under Spania-krigen var situasjonen ikke ulik, på flere måter. Vestmaktene vegret seg for å gi militær støtte til den legitime spanske regjeringen, som var venstreradikal. Derimot kunne den fascistiske usurpatoren Franco nyte godt av helhjertet bistand fra Hitler og Mussolini. Sovjetunionen, «sosialismens arnested», var nødvendigvis forpliktet til å engasjere seg på de spanske lojalistenes side.

Den sovjetiske innsatsen var betydelig, og skapte begeistring på venstresiden i Europa og USA. Men det var en hake ved det hele. Josef Stalin, en maktpolitiker som knapt nok så forskjell på menneskeliv og flass på jakkeslaget, hadde ingen interesse av at det skulle oppstå en uavhengig sosialistisk stat i Vest-Europa. For det første ville en slik statsdannelse, omfavnet av Spanias blomstrende frihetstradisjoner, kunne bli en utfordring for det totalitære Sovjet. For det andre, av taktiske grunner, ønsket Stalin å unngå en skjerpet konflikt med de vestlige demokratiene. Etableringen av en «sovjetstat» på den iberiske halvøy var intet diplomatisk sjakktrekk.

Erling Gjelsvik.

Erling Gjelsvik. Foto:

I stedet for å beseire de fascistiske falangistene, misbrukte Stalin den spanske borgerkrigen til å ta et blodig oppgjør med sine ideologiske motstandere på venstresiden. Anarkister og syndikalister var fritt vilt. I «Hyllest til Katalonia» har George Orwell beskrevet hvordan han, organisert innenfor den trotskistiske POUM-bevegelsen, lå på Barcelonas hustak i skuddveksling med folk han hadde grunn til å anse for sine egne.

Like ille var det at utvalgte avdelinger ikke mottok tilstrekkelig forpleining. Langs fronten var det noen soldater som alltid manglet mat og ammunisjon. De ble ikke regnet som ideologisk patente, og var derfor avskåret fra sovjet-kontrollerte forsyninger. Med små og store grep saboterte stalinistene kampen de hevdet å stå i spissen for. Stalin fikk det som han ville. Sosialismen i Spania led et sviende nederlag. Og de mørkeste kreftene kunne feire en stor seier, som oppildnet dem til å gå videre.

Risikerer vi en tilsvarende utvikling i krigen mot Den islamske staten? Vil de talløse verkebyllene i Midt-Østen forhindre en samlet, effektiv reaksjon mot dette barbariet? Tyrkias uvilje mot å anerkjenne kurderne i en nøkkelrolle er neppe uventet, men ikke desto mindre katastrofal. En fragmentert motstand vil alltid være grunnoppskriften for nederlag. Men kampen mot IS har sivilisasjonen ikke råd til å tape.

Utviklingen innenfor den islamske sfæren minner om et uhyggelig eventyr fra 1001 natt. Slørene faller, det ene etter det andre, bare for å avdekke en stadig mer makaber virkelighet. Vesten har kvittet seg med «staliner» som Saddam Hussein og Mohammar Ghadaffi, ledere med tilstrekkelig brutalitet til å holde en ulmende aggresjon i sjakk. Resultatet av slike feilgrep er at den islamske kruttønnen rykker stadig nærmere inn på livet til blant andre fredsæle nordmenn.

Nå er det for sent å toe sine hender, som om dette ikke skulle angå oss. Vi har vært militært involvert i Afghanistan og Libya. Og vi fortsetter å avlevere fremmedkrigere, med fingeren på sverdklingen, til Den islamske staten.

S og tilsvarende grupperinger må kverkes like ettertrykkelig som nazismen ble det.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags