Erling Gjelsviks innlegg 12. april var viet private skoler. Han frykter enhetsskolens undergang og er imot alternative skoler generelt.

I løpet av 50 år har andelen elever i private skoler økt fra 0,7 prosent til to prosent men er ingen pulverisering av skoleverket. I den grad det er en trussel mot enheten i norsk skole, ligger denne i forskjellen mellom kommuner.

Private skoler får 85 prosent av driftsutgiftene i kommunale skoler, beregnet som et beløp per elev. Driftsutgiftene er cirka 2/3 av samlet skolebudsjett, resten er investeringer. I snitt er finansieringskostnadene (husleie) i norsk skole rundt 30.000 kr/elev/år. Dette får friskolene ingen del av. Våre tilskudd er derfor cirka 60 prosent av kommunale utgifter.

Staten har makspris for skolepenger, cirka 25.000 kroner, men de fleste friskoler har lavere egenandel siden de ønsker å være tilgjengelige for flest mulige og er åpne seg for alle elevgrupper. For noen familier er skolepengene marginale, men for de fleste betyr dette klar prioritering.

Gjelsvik er overrasket over at det ikke er flere islamske skoler i Norge, det er ikke jeg. Islam har ingen særlig tradisjon for allmenndannende skoler. For meg er det usikkert om den islamske skolen som nå er godkjent kommer i gang – i tilfelle er jeg spent på hvor lenge den holder. Det er ikke helt enkelt å starte opp en skole som skal tilfredsstille alle offentlige krav fra første dag. Men klarer de å drive en god skole som er kontrollerbar etter norsk lov, ønsker jeg dem lykke til.

Gjelsvik kommenterer privatskolevesenet i USA. Sammenligningen passer dårlig om vi ikke samtidig ser på amerikansk skattesystem og offentlig finansiering av helsevesen, forskning, kulturliv m.v. I USA er det et brutalt skille mellom det offentlige og det private.

I svært mange land er det et utmerket forhold mellom skoler i offentlig eie og friskoler og ingen sosial segregering. Svært mange skoler i England har private eiere, men regnes likevel som del av det offentlige skoleverket og får tilskudd. Hva vi oppfatter som engelsk privatskole, er der en «Independent school» som knapt har noe til det offentlige skolesystemet. Disse har ingen offentlige tilskudd, men svært høye skolepenger.

I Nederland og Belgia er over halvparten skolene private og med full offentlig finansiering. Private skoler er langt mer enn fordommene til Gjelsvik.

Gjelsvik tror private skoler nødvendigvis betyr ghettoskoler. Utdanningsdirektoratet ga NIFU (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning) oppdrag å undersøke spørsmålet om sosial segregering i private grunnskoler i skoleåret 2003–2004.

De kom til « ? ingen generell forskjell mellom familier som benytter seg av private skoler, og de som har barn i offentlige skoler.» (Helland og Lauglo 2005). Tilsvarende data kan dokumenteres i mange land. «I USA har katolske skoler gitt barn i arbeiderklassestrøk bedre muligheter for oppadstigende sosial mobilitet gjennom skolegang.» (Coleman og Hoffer 1987).

Vi har en annen skoletradisjon i Norge. Vi var et av Europas fattigste land og hadde mer enn nok med å få en god skole i hver bygd.

Den positive betydningen av norsk folkeskole for utviklingen av det sosiale Norge kan vanskelig overvurderes. Ingen seriøse skolefolk eller politikere vil sette en god, offentlig skole i spill. Men mange mener at friskoler er nødvendig for å oppfylle menneskerettigheter og at et antall friskoler kan ha positiv virkning på det kommunale skoleverket.

Friskolene ønsker alt godt for den offentlige skole og vil være en lojal medspiller. Når vi påtar oss opplæringsansvar og tar imot tilskudd, gjelder en samfunnskontrakt med rettigheter og forpliktelser.

Slik Gjelsvik fremstiller det er livet strengt rasjonelt, mens religion er utenpåklistret. For de fleste er religiøse forestillinger en vesentlig del av det å være et menneske. I katolsk tradisjon er skolens oppdrag å bidra til utvikling av hele mennesket: fysisk, kognitivt, religiøst og sosialt (Lukas 2,52). Å mene at det er mer tolerant å luke ut religiøse verdier enn at tro er avgjørende, er ren tankeløshet.

De fleste ønsker å gi sine barn en god oppdragelse: At barna påvirkes til å ivareta sin kropp, at de stimuleres til gode kunnskaper og barn som trenes i å fungere godt med andre. Oppdragelse er fullspekket med verdier. Hvorfor er det annerledes med religion? Det er ikke noe gjennomsnitt av religiøse overbevisninger at det hele er tøv eller «opium for folket». Å tro at det er mulig å drive en verdinøytral skole er pedagogisk nonsens. Verdiene må imidlertid være tydelige og åpne overfor motforestillinger.

Mange opplever verdiene som preger dagens skole uklare. Det er ikke nok, under henvisning til demokrati, å la verdier reduseres til et slags minste felles multiplum. Til det er åndsfriheten for viktig; det at hver og en tenker selv og påtar seg personlig ansvar. Alternative skoler er et bidrag til at åndsfriheten skal ha plass i norsk samfunn.

Frykten for å ta religion på alvor, har langt på vei fordrevet religiøs kunnskap. Enten man liker det eller ei, ligger det sterke krefter i religiøse forestillinger. Det er ikke heldig om disse kreftene ikke ledsages av prøvet kunnskap. Det er ikke et sunnhetstegn at europeiske ungdommer utruster seg til Hellig krig. Merkelig sekter i USA fremstår som skremmende, selv om de bruker Herrens navn på utpust og innpust. Overflatisk relativisme, egoistisk liberalisme eller å la seg lede av mainstream er heller ikke samfunnsbyggende.

Katolske skoler drives fordi vi tror på mulighetene til at den enkelte elev kan utvikle seg positivt. Og vi tror at religion er viktig for den enkelte og i samfunnet. Vi tror at elever bør oppdras til å stå for noe, og at dette skal være kunnskapsbasert.

Den som ikke står for noe – faller for hva som helst.

LES OGSÅ:

Erling Gjelsviks innlegg: Pulveriseringen av enhetsskolen