Hansa-ølet har forfalt til å bli bortimot udrikkelig

Hansa-ølet smaker elendig – takk og lov for Waldemar, skriver Erling Gjelsvik i dag. Arkivfoto: Vidar Langeland

Hansa-ølet smaker elendig – takk og lov for Waldemar, skriver Erling Gjelsvik i dag. Arkivfoto: Vidar Langeland

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Erling Gjelsvik lurer på hva som skjedde med øllet.

DEL

Spaltist«Den første er god. Den andre er den beste. Den tredje er bedre enn den første. Den fjerde er utmerket, den femte også. De resterende handler ikke om smak, men om å drikke. Det handler om rus.»

Få har bedre enn vårt bysbarn Tomas Espedal skrevet om det å drikke øl. Med overstående tekst meisler han seg for evig inn i øldrikkingens litterære kanon.

Av sammenhengen i den selvbiografiske romanen «Gå», som utdraget er hentet fra, fremgår det at Hansa Bryggeri sannsynligvis har levert ølet som jeg-fortelleren mesker seg med. Jeg undrer... Vet Tomas, en generasjon yngre enn meg, hva han har gått glipp av?

Mitt første minne om smaken av øl går tilbake til tolvårsalderen. Jeg ville teste denne drikken som de voksne viste slik en begeistring for. Anledningen bød seg på juleaften, da den øvrige familie samlet seg ute i kjøkkenet over dampen fra pinnekjøttpannen. Bayerne var trukket opp. Jeg stjal meg til en liten sup.

Det er en bestemt grunn til at jeg begråter Hansa-ølet akkurat nå. Her i gården har sommeren nemlig stått i øllets tegn.

Hvilken opplevelse! En symfoni av tidligere ukjente smaker og dufter boblet over ganen og opp i nesen.

Leserne får tro meg eller ei: Til denne dag hender det at jeg våkner og har drømt om, med stor nøyaktighet, hvordan Hansa-ølet smakte før i tiden.

Det var fantastisk. Men det var den gang.

Det er lenge siden jeg sluttet å kjøpe øl fra Hansa. Her forleden kom jeg likevel, i ren vanvare, til å åpne og smake på en boks av bryggeriets fatøl.

Hvordan kan den opplevelsen best beskrives?

Vel, det dominerende inntrykket var en lang ettersmak av spansk oppvaskmiddel.

Mange bergensere åkker seg over nedturene til Brann og Fisketorget. Personlig mener jeg at slike fortredeligheter er lettrørte tyttebær i forhold til den katastrofen som Hansa-ølet har vært utsatt for. Fra å være Norges og kanskje Nordens beste øl, har det i løpet av en mannsalder forfalt til å bli bortimot udrikkelig.

Nå kan vi jo ikke se bort fra at det er mine smaksløker som spiller meg et puss. Følsomheten kan rett og slett ha gått heden. Men etter nøye overveielse har jeg kommet frem til at det ikke er der problemet ligger.

Jeg har forhørt meg hos andre ølhunder, med en tilsvarende fartstid i Hansas sortiment, og dessverre forblir konklusjonen urokkelig. Tilbakemeldingen har vært unison: Hansa-øl er blitt det rene skvip.

Hva er årsaken? Utvilsomt skjedde selve syndefallet da bryggerianlegget ble flyttet fra Kalfaret til Kokstad.

Vannet fra Starefossen må ha hatt noen magiske egenskaper som ikke lot seg transportere. Elefantsyken som ligger implisitt i den «ekspansive» fusjoneringen med Borg, har åpenbart også virket sterkt befordrende på forfallet.

Historikken kan nøye avleses i produktet. Den som tror at smak og kvalitet er uberørt av kapitalismens forbannelse, får heller fortsette å drikke utvannet Zalo.

Det er en bestemt grunn til at jeg begråter Hansa-ølet akkurat nå. Her i gården har sommeren nemlig stått i øllets tegn.

Bakgrunnen er et større jubileum i familien, og i den forbindelse har vi fått brygget vårt eget øl. Bryggingen er det en ung mann i bekjentskapskretsen som har stått for. Resultat: overdådig!

En dyktig amatør kan altså lage et øl som er ti ganger bedre og mer spennende enn det profesjonelle masseproduktet. Og her er vi sannsynligvis ved sakens kjerne. Å brygge øl er ingen heksekunst. Men det krever kjærlig omtanke.

I riktig gamle dager var det en hellig handling. Det skal mer til enn bedre kildevann for å bringe Hansa-ølet tilbake til gamle høyder.

Vi kan ikke se bort fra at det før i tiden fantes bryggeriarbeidere som kysset hver eneste flaske før de sa farvel til den. Øllet var laget for hånd.

Over hele den øldrikkende verden ser vi nå at upretensiøse mikrobryggerier popper opp, og ganske systematisk rævkjører de store bryggeriene på kvalitet.

Denne utviklingen har blant annet gjort at USA, som for ikke så altfor lenge siden var et nesten sammenhengende søl av typen Coors og Budweiser, i dag er et av de mest spennende ølhølene i verden. Norge, verdensmester i å etterape Junaiten, går i samme retning.

Også her til lands, tilsynelatende ubesværet av reklameforbudet mot alkohol, dukker lilleputtbryggerier opp som paddehatter.

Typisk er det at de store bryggeriene elger seg inn på dette markedet. Således har Hansa Borg kjøpt opp mikrobryggeiet Waldemar, som har fått etablere seg i de tradisjonsrike produksjonslokalene på Kalfaret.

Det er jo en liten trøst. Selv når det beste går til helvete, vil håpet likevel flaske seg. Og smake slik det gjorde den gangen det ikke het øl, men ØLL!

Artikkeltags