Trenger min familie to biler? Vi bor et stykke utenfor sentrum, har dårlig busstilbud utenom rushtiden og har mye familielogistikk med tre aktive gutter. Før hadde vi derfor to biler. Men i 2015, trenger vi da to biler? Til jobb kan jeg bruke kollektivtrafikk, i hvert fall hvis jeg har normale arbeidstider. Men noen dager skulle jeg jo hatt en bil til, enten det er aktiviteter som krasjer eller at jobben krever det. Derfor har jeg nå registrert meg på nabobil.no.

På nabobil.no kan jeg gjøre det samme som hundretusenvis gjør på Airbnb: Betale en mindre sum for å låne noe andre har, men som de ikke bruker. De tjener penger, jeg sparer penger. Miljøet vinner fordi vi i fellesskap trenger færre ressurser. Alle burde være happy. Men slik er det ikke.

Debatten om delingsøkonomien har så vidt begynt. Særlig skaper tjenester som Uber utfordringer da de går i klinsj med konsesjonsregler og fagbevegelsen. Men vi kan ikke lukke øynene for at både teknologien og nye behov vil endre hvilke produkter som etterspørres.

Jeg mener det er et gode for samfunnet at vi deler på ressursene. Det gir alle parter større fleksibilitet og vi unngår overforbruk. Ifølge nabobil.no står norske biler i gjennomsnitt helt stille i 23 av 24 timer hvert døgn. Det sier seg selv at det er en ganske dårlig bruk av noe som for mange koster en hel årslønn (etter skatt).

Et annet poeng er dette med den individuelle friheten som skapes. Ikke bare knyttet til ressurser som deles, men også knyttet til tid. Alle vil ikke jobbe 8 til 16. Storbritannia, som er kjent for at de lykkes med å få mange til bli gründere, har hatt flere interessante debatter knyttet til motivasjonen bak. I boken Konkurransekraft har Skaperkraft sett på dette. Innovasjonsforskerne sier gründerne kan deles inn i to grupper, de som vil tjene mye penger og de som vil arbeide mindre eller mer fleksibelt. De ønsker altså større frihet.

Mange tradisjonelle selskaper frykter utviklingen. De liker dårlig at såkalte «freelancere» kan konkurrere på pris. Men det finnes unntak. Noen skjønner at dette uansett kommer. Slik som bilutleieselskapet Avis, i 2013 kjøpte de ZipCar, en aktør som leier ut biler på timebasis.

Men også fagbevegelsen er bekymret. De har som regel en litt bedre tilnærming enn de som er redd for økt konkurranse. Fagbevegelsen peker ofte på at man kan miste grunnleggende rettigheter knyttet til arbeidstid og lønn. Samtidig er det på tide å forstå at ikke alle ønsker helt gjennomregulerte liv. Mange ønsker fleksibilitet, og det kan delingsøkonomien sørge for.

Jeg hørte forleden om en som skulle etablere en ny bedrift og som da trengte en logo. Han tenkte først å gå til et tradisjonelt reklameselskap og der betale ganske dyrt for en grafisk profil. I stedet gikk han til en nettside hvor designere fra hele verden kom med konkurrerende forslag, vinneren fikk 5000 norske kroner og den norske gründeren fikk altså en svært billig, men god logo. Kanskje er det her den største utfordringen ligger. Delingsøkonomien er grenseløs, den er global.

Hva er så problemet med at designere fra Nepal kan lage logoer for norske selskaper? I utgangspunktet er ikke det noe nytt. Norske selskaper har lenge outsourcet deler av sin virksomhet. Men dette er ikke helt det samme. Vi ser nemlig konturene av et samfunn hvor mange blir freelancere. Blant annet hevdes det at over 40 prosent av den amerikanske arbeidsstokken kan være frilansere innen 2020 (tall fra organisasjonen The Freelancers Union).

Og i en teknologisk drevet utvikling hvor alle er stadig mer knyttet sammen, er det mange som mener at fremtidens økonomiske skiller ikke lenger vil gå mellom land, men internt i alle land. Med fremveksten av stadig flere freelancere som presses på pris, vil det kunne oppstå en klassedeling i mange samfunn. Og da har selvsagt fagbevegelsen gode innvendinger.

Så hva gjør vi for å ta vare på det som er godt med delingsøkonomien, uten at vi lager en klassedeling? Kanskje må skattesystemet endres, og trolig må arbeidstakere uavhengig organisering sikres noen minimumsrettigheter. Dette er ganske upløyd mark, og her må vi forvente at den politiske debatten snart starter. Fordelene er så mange, så håpet må være at vi heier frem en delingsøkonomi i regulerte former.

Det er et gode at ressursene deles, det er flott hvis folk kan oppnå større fleksibilitet. Men vi ønsker også å ta vare på mange av de rettigheter som er kjempet frem av fagbevegelsen over mange tiår.