Kampen om symbolene

Slik ville det kanskje sett ut om Bybanen hadde gått over Bryggen Montasje: BA

Slik ville det kanskje sett ut om Bybanen hadde gått over Bryggen Montasje: BA

Artikkelen er over 5 år gammel

Symboler slår fakta og retorikk slår logikk. Slik tapte «Bybanen over Bryggen»-forkjemperne debatten i Bergen, skriver BAs Geir Kvile.

DEL

Lokaldebatten som har «rast» i Bergen i 2013 handler om Bybanen. Bybanen flertallet slett ikke ville ha den gang da, men som flertallet nå er glad for – og stolte av – at de har.

Det store spørsmålet er om den skal gå over Bryggen til Sandviken, eller i tunnel gjennom sentrum.

Legg merke til at i selve spørsmålet som folk flest tar stilling til, så er det én stor feil.

Bybanen skal ikke eventuelt gå «over» Bryggen. Den skal eventuelt gå langs Bryggen. Der bilene går i dag, på en støpt kaifront foran Bryggen. Allerede før debatten startet har de som er mot Bybanen langs Bryggen slik fått en stor retorisk fordel.

Å legge noe over Bryggen gir brutale assosiasjoner.

Et annet eksempel: Det er gjort en egen studie av Bybanens barriereeffekt. Den viser at Bybanen er en langt mindre fysisk og visuell barriere foran Bryggen enn dagens biler, busser og tungtransport. Dette er jo opplagt, men bare at det ble gjort en slik studie viser at kampen om symbolene var mer eller mindre tapt før debatten kom i gang.

Bryggen, som flertallet – 7 av 10 bergensere – ville rive på 1950-tallet, blir omtalt som om det var det hellige sted i byen vår.

Omtalen står i skarp kontrast til bruken av stedet.

Langs Bryggen går det 10 000 biler og busser hver dag. Bortsett fra dem er det bare turister som gidder å bruke den til noe. Finner du en bergenser der, er vedkommende oftest på vei til et annet sted.

Debatten fikk en pangstart i BAs spalter da tidligere byrådsleder Monica Mæland stilte opp i fjor sommer og erklærte at hun ville ha Bybanen langs Bryggen. Jeg tror hun gjorde sitt eget standpunkt en bjørnetjeneste. Utspillet var en bombe, og ble oppfattet som en åpenbar provokasjon – særlig blant Frp-erne i byrådet.

Det er ikke få, heller ikke i hennes eget parti, som av rent markeringsbehov gjerne skulle sett at hun for en gangs skyld ikke fikk viljen sin. Jeg vet også om personer, både i politikken og hos den fjerde statsmakt, som bruker Monica Mæland som politisk og moralsk motpol.

Det Mæland er for, er de imot.

Et annet retorisk tap er at Bybanen til Åsane blir kalt «Bybanen til Åsane». Den er like lite Bybanen til Åsane, som Bybanen sørover er Bybanen til Ytrebygda. De fleste som tar Bybanen fra sentrum går av før Lagunen. Mange vil reise fra Lagunen til Kokstad. Alle som går på og av stoppene imellom gjør Bybanen til det den er.

Denne ordbruken fører til det siste retoriske tapet jeg nevner i denne sammenheng. Bybanen er Bybanen, en mellomting av en T-bane og en trikk. Fordi man sier Bybanen til Åsane – et langt strekk – virker det som om man tror at det skal bygges et slags kjøpesenter-tog til en bydel oppe i nord, en slags hurtiggående T-bane. Og slike har jo tunnel og underjordiske stopp?

Ja, men Bybanen er ikke T-banen.

De fleste reisende er mellom A og B, ikke fra A til B.

Tilhengerne av en bybane langs Bryggen har forsøkt seg med faglige argumenter. Ved å legge Bybanen i dagen blir den blir mer tilgjengelig, får bedre stopp og vil slik plukke opp og ta med seg flere folk enn om den legges i tunnel. Den gjøres synlig, og dette minner oss hele tiden om at kollektivtransporten er der som et alternativ til bilen – med forkjørsrett.

Bybanen skaper liv og røre rundt stoppene sine, i motsetning til busser og biler som sprer støy, forurensning og ørken.

Fagmiljøene er nesten samlet i sin vurdering. Fylkesmannen, kommunens fagetat, fylkesadministrasjonen, Statens vegvesen og byantikvaren vil ha Bybanen langs Bryggen. Det er en milliard kroner billigere, og det er bedre. Bare Riksantikvaren ønsker helst tunnel. Men hva hjelper faglige argumenter når kampen om symbolene er tapt?

Ikke mye, og panikken har spredt seg. I det siste har «Bybane langs Bryggen»-frontsoldatene forsøkt å spre frykt ved å advare mot at en tunnelløsning kan føre til at hele Vågsbunnen vil synke dersom det kommer en lekkasje i tunnelsystemet.

Selvfølgelig er det risiko ved å bygge tunnel, men var risikoen så alvorlig som det hevdes at den er nå, burde katastrofen vært kommunisert svært tydelig og tidlig i prosessen.

Noen tror at saken blir avgjort denne uken. Det er feil. All usaklig støy til tross, politikerne har stort sett peiling på politikk.

Bortsett fra Frp som hele tiden har vært mot Bybanen, og nå ikke har tjent på å snu i det spørsmålet, vil de andre partiene i det lange løp tjene på å bidra til en god beslutning på en konstruktiv måte.

Denne uken skal Ap og Høyre starte behandlingen av spørsmålet internt, og er de smarte, vil de rigge partiene sine til forhandlinger.

Målet er et bredt flertall, og det er mye som kan kjøpslås om.

Politikerne vet at om noen år skal fortsettelsen av Bybane-historien skrives.

For de fleste av dem vil det ikke ta seg bra ut å være den som sto igjen på stoppet fastlåst i et prestisjestandpunkt, mens Bybanen kjørte forbi.

Artikkeltags