Gå til sidens hovedinnhold

Klagemuren

Artikkelen er over 7 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I skrivende stund sitter jeg og legger siste hånd på det verket som forhåpentligvis skal bli standpunktkarakterer og vitnemål for 10.klassen min. Det er ingen enkel jobb, og med fare for å bli kalt inn på teppet på skolen der jeg jobber, skal jeg være så ærlig å innrømme at jeg priser elevene mine litt for høyt.

Men ikke altfor høyt.

Det er ingen av mine elever som havner flere karakterer over der de normalt skal ligge, nei langt i fra. Justeringene foregår i det stille. En som har ligget mellom 4 og 5 hele året, vipper så vidt over på 5’eren når signaturen skal settes på det hvite arket. En og annen «sterk 3’er» ender i et svakt øyeblikk opp som 4. Riktignok en «veldig svak 4», men den slags synes som kjent ikke på vitnemålet.

Og så var det disse 6’erne da. Er det ikke slik at vi tross alt skal vurdere hele eleven og ikke bare se på hva de fikk på prøvene? Stine har jo jobbet som en galeislave hele året til ende. Da gjør det vel ikke så mye om hun nå helt på tampen ender opp med en og annen velfortjent 6?

En kjapp og veldig uoffisiell rundspørring blant kollegene mine avslører at jeg ikke er alene i min synd. Vi vipper dem opp alle sammen. Dette er selvsagt ikke noe vi snakker altfor høyt om, for vi lærere har yrkesstolthet, vi har integritet og vi legger mye flid, omhu og tankearbeid i de karakterene vi setter.

Like fullt går det ikke an å dekke over at elevgruppen som helhet får langt bedre karakterer nå til standpunkt enn de fikk til jul, uten at det går an å spore det tilbake verken til økt arbeidsinnsats eller nevneverdig høyere kompetanse.

Tvert om klager de fleste lærere over at 10.klassingene blir slappere og slappere desto høyere solen kommer på himmelen om våren.

I tillegg bruker vi uforholdsmessig mye tid de siste par månedene på å prate med elevene om karakterene de skal få. Vi presenterer dem nærmest for et ferdig utkast til vitnemål allerede på foreldresamtalene rundt påske, og når den store dagen nærmer seg og standpunktkarakterene skal kunngjøres for elevene, tas omtrent hver bidige elev til side for en ekstra liten elevsamtale, der de får komme med sine reaksjoner og eventuelle innvendinger mot karakterene som venter.

Ja, de får rett og slett prosedere sin sak en siste gang. Blir det hyl og skrik og gråt og tenners gnissel ute på grupperommet, hender det rett som det er at lærere revurderer sin dom og setter karakteren opp et lite hakk.

Hva er det som gjør at lærere flest tenderer mot snillisme når tre års samvær med klassen går mot slutten? Det kunne være fristende å tro at de fleste av oss vil våre elever vel, og at vi ønsker å gi dem litt ekstra lønn for strevet (uansett hvor mye eller lite de har strevd) nå når vi snart skal gå hver våre veier og kanskje aldri ses igjen. Og kanskje noen er sånn. Men jeg klamrer meg til den lille yrkesstoltheten jeg har igjen, og våger å påstå at grunnen er mer prosaisk enn som så.

Vi er nemlig redd for klager.

En standpunktkarakter i grunnskolen gjelder som et såkalt juridisk enkeltvedtak, og gir således automatisk klagerett. Ingenting galt i det. Hvis det offentlige på en eller annen måte behandler deg urettferdig, skulle det bare mangle om du ikke skulle kunne klage din nød og muligens få medhold. Det sier seg dessuten selv at når mange tusen karakterer i løpet av noen travle maiuker skal settes på en skole, vil opptil flere statistisk sett gis på syltynt grunnlag. Det skulle egentlig bare mangle.

Men klagesakene setter i gang etter byråkratisk apparat både Kafka og Stalin ville kunne nikke anerkjennende til. Det starter med at elevene sender inn en klage, som i teorien ikke trenger å være begrunnet i det hele tatt. Ja, i de mest ekstreme tilfellene kjenner vi til elever som klager på alt de har fått av karakterer, fordi de var misfornøyd med læreren, med skolen eller bare generelt misfornøyd.

Klagene blir sendt til Fylkesmannen, Fylkesmannen sender dem tilbake til skolen for uttalelser og dokumentasjon, og så begynner snøballen å rulle.

På mange skoler opplever man nå at standpunktkarakterene settes før 17.mai i alle fag, ikke fordi det fins noen god faglig begrunnelse for det, men fordi snøballen ikke skal bli rullende langt inn i sommerferien. De ti dagene elevene har som klagefrist får dermed direkte påvirkning på undervisningen i en rekke fag. Ikke sjelden sliter vi med å holde elevenes motivasjon oppe når de allerede vet hvilken karakter de har fått i faget, og jeg føler meg ganske overbevist om at kvaliteten på undervisningen jevnt over går ned.

Så kommer da den uunngåelige klagen. For meg som lærer nærmer det seg ferie, og de obligatoriske snittene skal fortæres på personalrommet før vi slippes ut i sommervarmen. Men kalenderen kan vise akkurat hva den vil så lenge klagesaken ruller og går.

Mens kollegene kauker på Losjehagen, må jeg nå møysommelig sette meg ned med en tykk bunke papirer og et skjemavelde uten sidestykke for å plukke den klagende elevens skoletid fra hverandre i kompetansemål og såkalte delmål, og deretter forsøke å bevise min uskyld.

Læreplanen vår opererer nemlig med mål for hva elevene skal kunne på ulike stadier i livet. Det vi måler etter 10.skoleår, er alt de skal ha lært og behersket i løpet av åttende, niende og tiende klasse samlet sett. I praksis betyr det at en elev jeg har i naturfag og som har byttet faglærer alle tre årene, kan klage på karakteren først nå, og så må jeg – her i juni 2013 – sette meg ned og begrunne hvilke kompetansemål han oppfylte og på hvilket nivå også lenge før jeg ble kjent med vedkommende.

Som kroppsøvingslærer må jeg vurdere svømmeferdighetene til en elev jeg kanskje aldri har sett svømme, og som samfunnsfagslærer må jeg ta stilling til elevens kompetanse på delområdet «Universet», selv om jeg befant meg i Finnmark da hun lærte om dette og eventuelt hadde prøven sin.

Er det rart om jeg stille og forsiktig forandrer den 3’eren over til en 4’er i stedet?

Men det blir verre. I vår behandling av klagen tar det seg nemlig særdeles dårlig ut om vi prøver å begrunne karakterene våre med?.ja, nettopp de karakterene vi har gitt i løpet av året. Den slags skal man være ytterst forsiktig med, for Fylkesmannen liker ikke at vi setter sammen prøveresultater til en standpunktkarakter. Dette vil i praksis si at dersom jeg har gitt en elev 3 på alle prøvene og muntlige fremføringene de har hatt i årets løp, og så gir eleven karakteren 3 i standpunkt, så kan jeg ikke komme her og bruke alle disse 3’erne som argument for karakteren.

En standpunktkarakter skal ikke være noe gjennomsnitt av prøver, uansett hvor entydige disse er. Nei, Fylkesmannen ønsker i stedet vage og meningsløse formuleringer av typen høy måloppnåelse eller middels måloppnåelse når jeg skal prøve å fortelle hvor eleven ligger.

Om eleven klager på en 3’er og ønsker seg 4, og at begge karakterene omfattes av begrepet «middels måloppnåelse», kommer du ingen vei med i byråkratiets irrganger. Om mulig fører det bare til enda mer papirarbeid. For hver eneste lille flik av faget skal dokumenteres med byråkratisk klingende rør.

Som kroppsøvingslærer kan jeg f.eks finne på å si: ELEV X har over middels teknikk med ballen både i volleyball og håndball, men har middels forståelse for spillets gang og taktiske disposisjoner. Hva dette egentlig dokumenterer, går meg hus forbi, men jeg har bare å holde mine kjetterske tanker for meg selv og gi meg resten av faget i vold mens klokken tikker ubønnhørlig mot sankthans.

Jeg ville selvsagt ikke hatt noe imot å skrive en faglig begrunnelse for hvorfor jeg mener karakteren er riktig satt, men den vil ingen ha. Og hvorfor skal jeg druknes i papir?

Det tragikomiske er dessuten at Fylkesmannen aldri vil finne på å stille spørsmål ved våre faglige vurderinger. Der skal det utrolig mye til før vi kan overprøves.

Men nå har vi for lengst beveget oss inn på jusens område, og på det formelle plan stiller vi oss lettere til for hogg. Kanskje vi ikke har gjennomført egenvurderinger ofte nok? Har vi virkelig finlest alle paragrafene i opplæringsloven før vi gikk til time? Og – selv om karakteren i seg selv er riktig satt - fins det muligens et perifert delmål et eller annet sted i læreplanens mest bortgjemte kroker hvor eleven ikke har fått sjansen til å bevise sin kompetanse?

Jeg merker at det ergrer meg aldri så lite at vi heltidsbeskjeftiger en masse folk som kun har som oppgave å lete med lupe etter bagateller og meningsløse forsømmelser vi som lærere kan ha begått gjennom år med hardt arbeid, og bare for å rette opp et tall på et vitnemål som i bunn og grunn betyr fint lite.

En elev som alltid har ligget på 4 og som får 4 til slutt, vil da kanskje få karakteren rettet til 5 fordi jeg glemte å dele ut et av mange skjemaer i mars, og den eneste reelle konsekvensen blir en masse merarbeid for den stakkars læreren til langt ut i juni.

Er det rart at neste generasjon skyr yrket som pesten?

Kanskje har du nå litt mer forståelse for meg og mine kolleger som med et skuldertrekk svelger stoltheten og justerer karakterene opp slik at klagebunken blir mindre? Aller helst skulle vi ønske at forholdene ble lagt til rette slik at vi kunne gi de karakterene vi med 100 % integritet kunne stå inne for i alle fag, men hva er vitsen?

Det viktigste for meg vil alltid være hva elevene har lært i timene mine, ikke hvilken karakter de får. Og alle de flotte ungdommene jeg har med meg i klasserommet hver dag, aner selvsagt ikke hva slags byråkratisk mareritt de utsetter oss for den dagen de klager på karakteren. For dem er det bare en naturlig mishagsytring.

Mens vi må leve midt oppe i et system som egentlig stilltiende oppfordrer oss til å gi for gode karakterer for å unngå bråk, og der det etter hvert går inflasjon i 5’ere og 6’ere.

Det nærmer seg valg, og du kan være bombesikker på at det snart tyter fram politikere i alle medier som snakker om å satse på skolen. Et område de alltid trekker fram i så henseende, er «å øke lærerens status». Jeg vet egentlig ikke om jeg skal le eller gråte, men den dagen jeg sitter bøyd over sommerens første klagesak og peprer skjemaet mitt med meningsløst preik, heller jeg nok mot det siste.

For vil du satse på meg og den innsatsen jeg skal gjøre i klasserommet, fins det knapt mer demotiverende tullball å komme drassende med. Norsk Språkråd opererer forresten med en svadagenerator, hvor du blant annet kan få konstruert setninger av denne typen: På grunnlag av en tverrfaglig overveielse dokumenteres kompetansehevingen i relasjon til målområdet.

Er det virkelig dette dere vil at morgendagens lærere skal bruke tiden på?