Da Laurie kom på besøk i fengselet

Arne Treholt på cellen sammen med Laurie Grundt. Vesten Treholt har på seg, fikk han av Laurie i fengselet.

Arne Treholt på cellen sammen med Laurie Grundt. Vesten Treholt har på seg, fikk han av Laurie i fengselet. Foto:

Av

Spiondømte Arne Treholt satt inne under et knallhardt sikkerhetsregime. Bare den nærmeste familie kunne treffe ham. Da kom Laurie Grundt på besøk ... Les Treholts fantastiske minneord her:

DEL

LeserbrevLaurie Grundt var en villstyrig bergenser som aldri sa nei til å slåss for prinsipper og det han trodde på.

Han svingte malerpensel og blyant med samme naturlig eleganse – og ble en legende i levende live. Nå er han ikke lenger blant oss.

Laurie sovnet stille inn, 96 år gammel på 1. nyttårsdag.

Han hadde en bred bergensk kjeft som kunne spy ild og galle når han synes det var nødvendig.

Han sparte verken seg selv eller andre i sin higen etter sannhet og de verdier han trodde på og levde etter.

Laurie arbeidet like disiplinert inn i det siste, selv om han måtte forsone seg med at en fot ble amputert.

Han lot som ingenting, men det plaget den gamle syklist at et bein var borte.

Laurie levde sitt liv og lot andre gjøre det samme.

Laurie Grundt i kjent positur med pipen.

Laurie Grundt i kjent positur med pipen. Foto:

Det var få som trodde han skulle holde ut så lenge, men alle undervurderte vi hans vilje og ukuelig livsmot.

Hvem ville ha trodd at den piperøykende og absintdrikkende Laurie som i sine 40 velmaktsår i Fristaden Christiania, ville leve nesten til han rundet hundre år?

Laurie kom inn i mitt liv som et frisk vindpust en høstdag i 1985.

Jeg satt på en liten lukket avdeling med tidligere pasienter fra Reitgjerdet, beryktet for sin bruk av reimsenger og skjult vold mot mennesker som slet med psykiske plager og sykdommer.

Jeg hadde lenge besøksforbud, men etter dommen 20. juni 1985 og halvannet år i varetekt, ble dette lempet på. Nær familie fikk komme på besøk.

Det gjorde også Laurie. Jeg vet ennå ikke hvordan, men over høyttaleren på celleveggen ble det kunngjort at Laurie Grundt ventet på meg.

Etter at brevforbudet var blitt opphevet og erstattet med brevsensur, hadde jeg jevnlig fått brev og tegninger fra en mystisk Grundt i København.

To fengselsvakter ledsaget meg gjennom 12 dører som ble låst opp og igjen. Da sto han plutselig der, Laurie sto og smilte.

Han omfavnet meg varmt som vi hadde kjent hverandre og vært venner hele livet.

I rød silkevest med perlebroderier og en elegant knyttet halsduk, sto han og fylte rommet med sitt flagrende hvite hår.

Laurie er selvsagt på Bergens «Walk of fame». Her sammen med Gunnar Stålesen og Oddvar Torsheim.

Laurie er selvsagt på Bergens «Walk of fame». Her sammen med Gunnar Stålesen og Oddvar Torsheim. Foto:

Den perlebelagte vesten etterlot han meg som gave. Jeg protesterte – til ingen nytte. Den skulle jeg ha.

Laurie satte premissene også inne i fengselet. Hans besøk ble stående som et høydepunkt jeg levde lenge på.

Dette var før narkotikahysteriets inntog i fengslene. En viss smidighet ble erstattet med strenge kontroller.

En annen gang: Bohemen og renessansemennesket Laurie sto i besøksrommet dypt nedlastet med bæreposer, lerretsruller og en musikkboks som skulle vise seg å inneholde en vakker hardingfele.

Laurie spurte ikke om noe. Han rullet ut lerretene med en selvfølgelig mine. De fleste var portretter av alvorlige kvinner. De hadde små, innelukkede øyne, og så rundt seg med alvorlige blikk.

Det var åpenbart at de ikke hørte hjemme i Lauries kvinnekjære verden. Laurie rullet ut lerretene med en hånd, og dekket til festmåltid med den andre.

Samtidig øste han galle over disse forferdelige portretterte kvinnemenneskene som hadde ødelagt livet for hans venn, Arne.

Verken lagdommer eller kvinnelige justisministre, slapp unna.

Verken før eller siden har jeg opplevd en slik medfølende solidaritet.

Laurie spilte opp til dagens høydepunkt, måltidet.

Leverpostei, dansk ål, reker og røkelaks var ikke vanlig fengselskost.

Idyllen synes ikke å ha noen ende. Det var for godt til å være sant at dette kunne skje i et fengsel selv med Laurie som kapellmester.

Det var det også.

Den første Tuborgen var knapt sprettet før rommet ble fylt av en arg stemme fra en høyttaler oppe på veggen.

«DET ER SLUTT NÅ. BESØKET MÅ AVBRYTES!»

Den gode stemningen hadde gått litt til hodet på oss begge. I hvert fall på meg.

Bildet er fra 90-årsfeiringen til Laurie på Nøsteboden. Her er jubilanten sammne med Arne Treholt.

Bildet er fra 90-årsfeiringen til Laurie på Nøsteboden. Her er jubilanten sammne med Arne Treholt. Foto:

Laurie hadde med sitt nærvær invitert inn i en verden som aldri hadde hørt om fengselsreglementer.

Jeg hadde helt glemt at det selvsagt ikke var lov å drikke øl – langt mindre nyte medbragt dansk bitter – i et fengsel.

Fengsel er låste dører, blåkledde vakter og nøkler. Mange nøkler som rasler.

Det klirret i nøkler, og døren gikk opp med et brak. Tre barske karer med køller sto plutselig inne i rommet.

Laurie rullet stillferdig, men bestemt portrettene av sine forhatte kvinner tilbake der de hørte hjemme.

Vi ventet på oppgjøret og straffen. Ingen kan tillate seg å late som det er frihet i et fengsel.

Det hadde skjedd et stygt regelbrudd, og synderen var ikke så mye Laurie, men meg som kjente fengselsreglementet.

Dette kunne ikke forbigås i taushet. Nå ventet represalier.

Laurie var saktmodig. Det kunne nesten se ut som han var sønderslått med gråten i halsen.

Hva hadde han innlatt seg på?

Han som var en fredelig sjel med et varmt hjerte hadde forbrutt seg mot reglementet!

Det var stille og taust i rommet.

Ingen hadde forventet at stillheten betydde at Laurie gjorde seg klar til å sette inn nådestøtet. Han stotret litt før han kom i gang:

«Jeg tror ikke dere helt har skjønt hvorfor jeg er kommet hit hele veien fra København? Vet dere hva jeg har her?»

Han så på vaktene samtidig som han strøk hånden over og åpnet musikkboksen. Ut kom hardingfelen.

«Hele veien fra Fristaden i København har jeg ventet på å ta frem felen. Og dere skal vite at dette ikke er noen hvilken som helst fele. Dette er en ekte hardingfele. Jeg har drømt om å få spille «Fanitullen» til ære min venn, Arne. Vil dere virkelig ikke la meg få lov til det».

Han så på vaktene med tårer i øynene: «Har dere hjerte til å nekte meg å spille?».

Vaktene så på hverandre. Det var ikke akkurat dette som var meningen. En felelåt kunne vel egentlig ikke skade.

«Har dere hørt Fanitullen»? spurte han underfundig mens han strøk felen med fingrene.

Laurie sto i besøksrommet dypt nedlastet med bæreposer, lerretsruller og en musikkboks som skulle vise seg å inneholde en vakker hardingfele.

Arne Treholt

Så kom det på klingende bergensk: «Dette er et klenodium. En ekte hardingfele. Vet dere hva det er, mine gode vaktmenn?».

Laurie var igjen kapellmesteren. De nikket megetsigende, og som på kommando tok vaktene plass foran sprinklene i gittervinduet. De sto nesten som i giv akt da hardingfiolinisten spilte opp.

De var i villrede, men presset fra Lauries stålklare blikk, gjorde inntrykk. De fikk heller la det stå til. Det verste som kunne skje, var en skrape. Og så var det mange formildende omstendigheter.

Laurie hadde vist at fysisk makt, uniformer og køller ikke alltid var nok.

Det var han som styrte forestillingen, selv om vi ikke fikk drukket hans medbragte danske bitter.

Laurie hadde smeltet selv de kaldeste og mest pliktoppfyllende hjerter med sin kunstneriske trolldomskraft.

Aldri verken før eller siden, tror jeg at «Fanitullen» er blitt spilt med slik innlevelse.

Og han tok seg tid. Laurie spilte og sang alle versene.

Laurie ble kastet ut av fengselet. Det skjedde i pyntelige former med blåkledde vakter som hadde et smil på lur.

Den Laurie, den Laurie.

Hadde det vært opp til dem, ville han kunne flyttet inn på den tomme nabocellen på flekken. Men Laurie hadde fått sin straff. Ikke bare ble han kastet ut, han ble også svartelistet for evig og alltid.

Ikke noe mer oppvigleri eller kunstnerisk magi i et norsk fengsel.

Jeg fikk noen ukers besøksforbud.

Det ble en annerledes fengselsdag. Slik det gjerne ble med Laurie. Han satte tingene på hodet, var alltid nær og til stede. Elsket og respektert. Han var ikke helt som alle oss andre.

Laurie bar ikke nag, men kanskje innerst inne avfødte fengselsbesøket på Ila en liten hevntanke?

Sammen med sin velgjører, Roger Iversen, arbeidet han de siste årene med å gjøre det gamle fengselet i Bergen til utstillingsvindu for egen og andres kunst.

Laurie måtte ta kvelden før de kom helt i mål, Heller ikke denne gangen kunne det feires med en dansk bitter.

Laurie Grundt med sin gode venn og støttespiller Roger Iversen.

Laurie Grundt med sin gode venn og støttespiller Roger Iversen. Foto:

Fengselet som institusjon stengte Laurie ute. Men i det fengselet han og Roger ville bygge ville det være rom for alle som ønsket plass i hans herberge, og også for hans kunstneriske skaperverk.

Laurie var sine venners venn. Jeg var en av mange som nøt godt av hans sjenerøsitet. Gjennom lange fengselsår fikk jeg ukentlig brev og tegninger fra Fristaden. I tillegg betalte han i mange år abonnement for meg på danske Information og Politiken. Laurie ville at jeg skulle vite hva som skjedde i hans andre hjemland, hvor vi begge hadde så mange gode venner.

Abonnementene kostet flesk. særlig for en fattig kunstner. Men annerledes-mennesket Laurie tenkte ikke i slike baner.

Han ga alltid av seg selv uten å spørre hva det kostet. Laurie etterlater et stort tomrom. Han vil bli savnet av alle han kjente, venner og familie. Vi vil huske ham når han freste, men aller mest vil hans lune og gode smil være der. Troen på at ikke bare Dovrefjell, men også på at de bergenske fjell kan flyttes.

Han vil stå der og smile, annerledes-mennesket, bohemen og renessansemennesket som skapte så mye varme og kjærlighet rundt seg. Jeg lyser fred over Lauries minne.

Tankene går i dag særlig til Kristina og Lauries nærmeste familie.



Artikkeltags