Gå til sidens hovedinnhold

Monika-saken: – Lojalitetskultur hindrer varsling

Artikkelen er over 7 år gammel

Læring av denne saken kan senke terskelen for å varsle for oss andre dersom vi står overfor valget om å si ifra eller forholde oss tause, skriver Birthe Eriksen i dette innlegget

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I forbindelse med den såkalte Monika-saken har vi fått kjennskap til to varslersaker:

Den første varsleren, er den omtalte «Etterforskeren» som fortsatte å etterforske den henlagte politisaken knyttet til en 8-årings dødsfall.

I den andre varslersaken har to politijurister varslet om behandlingen av «Etterforskeren» i kjølvannet av hans varsel.

I tillegg skal de ha varslet om det de mener er bekymringsfulle trekk ved organisasjonskulturen. Hovedutfordringen er å ha klart for seg hva man har med å gjøre når man nå prisverdig går intensivt til verks for å granske forholdene i den institusjonen som ved siden av domstolene utgjør fundamentet for vår rettsstat.

Undertegnede kjenner kun saken fra media- og fra henvendelser fra ansatte i politiet.

Bildet av sakskomplekset synes å være tilstrekkelig til å forsøke å sortere noen av problemstillingene. Saken har blitt et viktig innspill i debatten om varsling som den siste sikkerhetsmekanismen for demokratiet vårt- og har således verdi utover seg selv.

En arbeidstaker som observerer noe kritikkverdig har tre valg:

Å forholde seg taus og bli en del av en eventuell rådende kultur hvor taushet anses som den lojale handlingen. Alternativt kan vedkommende forlate organisasjonen av frykt for tap av integritet. Det siste alternativet er å ta den personlige risikoen ved å stille de kritiske spørsmålene.

Inntrykket er at «Etterforskerens» formelle varslerstatus internt har latt vente på seg. Det gjelder imidlertid ikke noe krav om at vedkommende selv må titulere seg som varsler eller omtale sine ytringer som varsler.

Det er tilstrekkelig at ytringen som sådan inneholder en påstand om mulige «kritikkverdige forhold». Flere, herunder tidligere politimester Rolf B. Wegner har på nrk.no (ytring) omtalt varsling i negative ordelag som noe som kan gjøre situasjonen «verre» i det han omtaler som faglig uenighet som utvikler seg til konflikter.

I denne type utsagn ligger misforståelser preget av et syn på ledelse og organisasjonskultur som ikke lenger har livets rett og av et fravær av kompetanse om varsling. Det er generelt risiko for to feile valg ved behandling av varslersaker som kan få store konsekvenser.

Første feil er å «omdefinere» varsler om kritikkverdige forhold til ytringer om faglig uenighet slik at varselet pulveriseres og arbeidsgiver taper sitt varslervern. Den andre er at varslersaker «kamufleres» som personalsaker.

Det er her interessant å se nærmere på varslene i Hordaland politidistrikt.

«Etterforskeren» skal etter sigende ha forsøkt å nå frem flere ganger internt med sin påstand om at henleggelsesvedtaket i saken til 8-åringen var galt.

Mens uenigheter mellom etterforskere og jurister underveis i en etterforskningsprosess kan ses som faglig uenighet, så er det noe annet å ytre seg i forhold til et henleggelsesvedtak som har rettslige konsekvenser for de berørte og for rettsstaten.

Varslingsbegrepet etter norsk rett er et av verdens mest vidtrekkende. Sammenligningsvis må en ytring omfattes av minst en av seks spesifikke kategorier i den britiske varslerloven. En av disse kategoriene er: «Miscarriage of Justice». Svikt i systemet som skal sikre individuell rettssikkerhet er altså definert som en av kategoriene ytringer som skal nyte særskilt beskyttelse.

De sterke samfunnsinteressene som er knyttet til denne type ytringer plasserer etterforskerens varsel i kjerneområdet for varslerretten. Dette viser også at saken som springer ut av et varsel ikke kan sorteres under merkelappen «personalsak».

De to politijuristene har både varslet om behandlingen av «etterforskeren» og om bekymringer knyttet til ledelse- og organisasjonskultur.

Det store er hvorvidt «etterforskeren» faktisk har blitt utsatt for ulovlig gjengjeldelse som følge av sitt varsel. Slik saken fremkommer har han blitt ignorert og avvist over tid. Vi vet at det er en alvorlig påkjenning å stå i et spenningsforhold hvor man blir behandlet som noe annet enn den man selv vet man er og tillagt andre motiver enn de man selv vet at man har.

Det er årsaken til at varslere ofte får post traumatiske stresslidelser. Her er det behov for å gå igjennom behandlingen av vedkommende. Er det tale om ulovlig gjengjeldelse, så har vedkommende rett på oppreisningserstatning.

Forskning viser at det er en sammenheng mellom evnen til å håndtere kritikk og trekk ved organisasjonskultur.

Politiet er en organisasjon med spesielle trekk som kan svekke evnen mer enn viljen til å håndtere kritikk.

Politiet skal ha en høy grad av konformitet og lojalitet for å kunne fungere etter sitt formål.

Utfordringen er om lojalitetsbegrepet strekkes lenger enn viktigere samfunnshensyn tilsier.

Den samme risikoen finnes i tilsvarende organisasjoner som i forsvaret, men også i andre organisasjonskulturer preget av sterke profesjonskulturer, som på sykehus. Ledelse av organisasjoner med sterke lojalitetskulturer krever særlig bevissthet om risikoen ved utforming av rutiner for varsling og ved opplæring av ansatte. Det er også viktig at det eksisterer en klar alternativ varslingskanal der arbeidstaker ikke kan ventes å varsle i linje.

Den første varslersaken handler om en arbeidstaker som kun hadde fokus på å gjøre jobben sin: Å fremme rett og hindre urett.

Det var omgivelsenes reaksjon på hans forsøk på å formidle sine funn som definerte hans varslerrolle. I den andre varslersaken er det to jurister som bevisst benyttet seg av sin varslerrett som lovgiver oppfordrer dem til å bruke. Alle tre er like mye varslere med samme rettsvern. Det er betryggende at sakskomplekset rundt Monika-saken nå granskes. I Riksadvokatens mandat fremkommer det at granskningen bunner i behov for læring. Det er det mest konstruktive utgangspunktet for en organisasjon som har opplevd alvorlige hendelser.

Forhåpentligvis har samfunnet for øvrig lært hvilken forskjell det kan gjøre, at et enkeltmenneske våger å ivareta våre felles interesser, til tross for personlig risiko.

Læring av denne saken kan senke terskelen for å varsle for oss andre dersom vi står overfor valget om å si ifra eller forholde oss tause.

Kommentarer til denne saken