Når myndighetene fastholder sitt svik

Ingrid Prøsch. Eier og driver Tilknytningspedagogene ( www.tilknytningspedagogene.no) . Prøsch er utdannet fagpedagog (cand.paed.) fra Universitetet i Oslo og er mamma til tre barn.

Ingrid Prøsch. Eier og driver Tilknytningspedagogene ( www.tilknytningspedagogene.no) . Prøsch er utdannet fagpedagog (cand.paed.) fra Universitetet i Oslo og er mamma til tre barn.

Av
Artikkelen er over 6 år gammel
DEL

I lørdagens utgave av BA kan vi lese om barn og søvn. Artikkelen tar utgangspunkt i en mors rystelse over søvnråd for barn, gitt av Nasjonalt kompetansesenter for søvnsjukdommar.

Et av rådene som drøftes er blant annet at foreldre med barn som har søvnvansker, anbefales å forlate barna på kvelden, for ikke å gå inn til dem igjen før neste morgen -- uansett hvor mye barna gråter. Rådene gjelder ikke barn med helt spesielle søvnvansker eller søvnsykdommer, men barn med såkalt Atferdsbetinget søvnløshet.

Denne merkelappen settes på de fleste søvnproblemer, og med kompetansesenterets definisjoner gjelder diagnosen opptil 40% av alle barn.

Det er stor faglig uenighet rundt både disse merkelappene, og rundt metoder som kan brukes for å hjelpe foreldre hvis barn sliter med søvn. I artikkelen leser vi Ståle Pallesens ord:

«Dette er noe det ligger en del følelser og ideologier rundt. De rådene vi bruker er basert på det som er vitenskapelig dokumentert, og som er klart anbefalt av American Academy og Sleep medicine»

Det er generelt en stor skillelinje i fagmiljøet langs adferdteorier og humanistisk baserte teorier. Og det å feie bort hele den ene siden av fagfeltet - den man selv ikke tilhører - som «følelser og ideologier» er mildt sagt dramatisk. Pallesen viser til American Academy og Sleep medicine (AASM) som sitt vitenskapelige alibi.

AASM er et privat institutt som tilhører samme vitenskapsgren som Pallesen, og som hovedsaklig lever av medlemsavgifter og salg av tjenester relatert til søvnproblemer. Det å vise til AASM her, blir som å vise til legemiddelindustrien for nyanserte råd om medisinbruk.

Det er ikke dit man går for å få informasjon om helhetsbildet. Vi kan alle finne enighet et sted, men det at flere er enige med oss, kan ikke tas til inntekt for at vi har et komplett bilde av et tema, særlig ikke i vitenskapen.

«Pallesen tilbakeviser at det kan være skadelig for barns utvikling. - Jeg har ikke funnet noen dokumentasjon på at de spesifikke rådene øker utskillelse av stresshormoner slik at barnet kan ta skade av det.» - leser vi videre i artikkelen. Det er modig gjort!

Det å tilbakevise bivirkninger på bakgrunn av at vedkommede selv ikke har funnet dokumentasjon på slike bivirkninger, innviterer ikke til faglig tillit. Vi må da få tillate oss å stille spørsmål om hvorvidt Pallesen har lett nok.

Det er relativt mye forskning som peker i retning av at det er en hel del igjen å lære om babygråt og stresshormoner. Det er mye som tyder på ensom gråt fører til høyt stress. Videre ser vi antydninger til at mye stress som baby kan bidra til en rekke andre emosjonelle, relasjonelle og psykologiske utfordringer i barne- og ungdomsårene.

I tillegg er det all grunn til dyp bekymring for hva disse behandlingene gjør med tilknytningen og tilliten mellom barn og foreldre. Vi har god grunn til å anta at gråte-metoder kan forstyrre foreldre-barnbåndende på en skadelig måte.

Det å trekke en konklusjon om at vi trygt kan ignorere all denne forskningen, fordi vi har mer og lære og ikke alltid kan sette to streker under svaret og kalle det «bevis», er i beste fall svært ignorant av en vitenskapsmann.

Mennesker må leve med usikkerhet. Det er sjelden mulig å finne de endimensjonale problemstillingene og de helt tydelige svarene i våre hverdagsutfordringer.

Det bivirkningsfrie liv finnes ikke. Verken medisin, psykologi eller pedagogikk er eksakte vitenskaper. Praksis i alle disse vitenskapene er mye basert på utgangspunkt og skjønn.

Derfor blir det desto mer alarmerende når fagpersoner går ut og uttaler seg kategorisk om at bivirkninger av praksisregimer ikke finnes.

Fagfolk må tørre å gi hele bildet til de vi ønsker å gi råd til. Vi må forvente at vi kan ha tillit til at ansatte ved Nasjonale kompetansesentra har faglig integritet nok til å gi nyanserte svar på nyanserte problemstillinger, og at de ikke svikter sin oppgave ved å leke med egne kjepphester.

Artikkeltags