En speedbåt i natten

Monika og datteren Ragnhild Yndestad har reist til Lesvos for å hjelpe båtflyktninger.

Monika og datteren Ragnhild Yndestad har reist til Lesvos for å hjelpe båtflyktninger. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Kyststripen mellom Lesvos og Tyrkia ligger fullstendig i mørke. Vi speider på skift med nattkikkerter for å se om det er noe som beveger seg. Plutselig skjer det. Fra en speedbåt blir barn og voksne kastet i sjøen.

DEL

MeningerMonika Yndestad og datteren Ragnhild (18) blogger fra sin reise til Lesvos for å hjelpe. Her er deres andre post:

Les første post: En dråpe i havet

Det er fullmåne og stjerneklart. Sjøen er rolig.  På tyrkisk side ser vi at noen har tent bål i strandkanten. Klokken nærmer seg åtte. Vi er to team fra Dråpen i havet som kjører langs beryktede Dirt Road, en åtte kilometer lang humpete og hullete jordvei som slynger seg fra Molyvos og nordover til Skala, en liten fiskerlandsby som ligger ved de nordligste strendene.

Tidligere var det her det kom flest flyktninger i skrøpelige gummibåter. Nå patruljerer gresk kystvakt farvannet, og de fleste båtene blir plukket opp og eskortert til havn lenger sør, nærmere flyktningeleiren Camp Moria. Noen stoppes også av kollegaene over grensen, og tvinges tilbake til Tyrkia. Men ikke alle.

Det er mørkt når vi stopper ved den høyeste utkikksposten. Vi har nattkikkerter med oss. I bilene ligger førstehjelpsutstyr, vannflasker, håndklær, varme tepper, håndvarmere og en pose med tørre sokker. Vi speider utover sjøen. Nær Tyrkia blinker det i lys, men båten er på vei bort fra oss, ikke mot. Dessuten bruker de fleste flyktningebåter ikke lys. Det er ingenting å se. Vi kjører videre, veksler mellom første og andre gir. Smyger bilen over de verste hullene slik at ikke understellet skal bli ødelagt. Det holder likevel hardt.

Plutselig skjer alt. Speedbåten kommer ingenstedsfra. Det er den spanske redningstjenesten som reagerer først. Femten flyktninger er blitt kastet i sjøen. Båten gjør en u-sving tilbake mot Tyrkia. I sjøen ligger det ni barn, fire kvinner og en mann. Ikke tro at de kan vasse i land. De må plukkes opp av spanske redningsmenn. Rib-en sirkler lenge rundt etter at sistemann er plukket opp.

Barna gråter ikke når de blir tatt inn  nærmeste camp, et av mange steder langs Dirt Road som drives av frivillige. De er iskalde og tause. Frivillige får av dem de våte klærne. Barna blir kledd opp i klær gitt av privatpersoner fra hele Europa. De får også lue og votter. De har ikke ligget lenge i sjøen, men Middelhavet er iskaldt. På leirkjøkkenet smører vi brødskiver, lyst og grovt brød med sjokoladepålegg og peanøttsmør. I de første hektiske minuttene er det ingen som vet hvor lenge flyktningene har ventet på den andre siden, når de spiste sist eller når de fikk noe å drikke.

I døråpningen inn til kvinneteltet står en ung kvinne. Den svarte kåpen hennes er like gjennomvått som alt annet. Tårene siler når hun forklarer seg til tolken. Det viser seg at de ikke var eneste båt som la ut. Det var en til, en båt hun ikke lenger vet hvor er. Det er det heller ingen andre som vet. Hun sier at det er flere av barna som har i alle fall en av foreldrene i den andre båten.

De neste timene står frivillige fra et utall organisasjoner og speider. Vi bruker nattkikkert og frontlys mot vannet. Men det er ikke tegn til den savnede båten. Den kan ha gått ned, den kan ha blitt stoppet på tyrkisk side. Den kan ha fått andre problemer og har gjort vendereis. Kanskje den kommer en annen kveld. Jeg vet ikke om det også var en speedbåt, men vi ser ikke lenger bare etter båter i nattkikkertene. Vi ser også etter prikker langs strandlinjen, prikker som kan være kropper i ubrukelige redningsvester. Jeg tenker på beinrestene Ragnhild fant på den nordligste stranden for to dager siden. De så ut til å være skylt i land sammen med tang og en enslig rosa barnesko. Vi vet ikke om de er fra et lite menneske eller et dyr, men speedbåten får meg til å forestille meg det verste.

Vi kjører frem og tilbake, i time etter time. På alle høydedrag stopper vi opp og ser med kikkerter utover vannet. Det er vanskelig å bedømme det vi ser. Er det en båt eller en bølge? Alt er i sort og hvitt.

Som sjåfør har jeg mest øynene på den smale veien i de seneste kveldstimene. Ikke visste jeg at kjøreturene på regnfulle, hullete vestlandsveier skulle bli en nyttig erfaring å ta med seg til Lesvos. Nå takker jeg hvert eneste telehiv og hver eneste regnskyll som spiste av veiene hjemme. Jeg vet hvor jeg må bremse helt ned.

Langs Dirt Road er det øde. Jeg passerer en sauefarm for fjerde gang, men bonden ser ut til å være den eneste som fortsatt bor langs veien. Andre hus er fraflyttet, et hvitt kapell står til forfalls. Den eneste aktiviteten er det frivillige som står for, flere organisasjoner har tatt i bruk de ledige husene. Her er det camper der flyktninger kan få tørre klær før de skal videre til Camp Moria. Til Skala lengst i nord går det også en annen vei. Dirt Road har aldri vært for turister.

Når nattkikkertene overleveres nattskiftet er det fortsatt stjerneklart. Det ser ut til å være helt stille utpå, men det gjorde det også før speedbåten kom for full motor. Det er ikke dukket opp flere mennesker, verken i båter eller på sjøen. Men på tyrkisk side er det tent nye bål, sannsynligvis et tegn på at det er flere som venter på å bli kastet til Europa. Det er vanskelig å fatte det jeg har vært vitne til og enda mer umulig å forestille seg hvor redde barna må ha vært da menneskesmuglerne kastet dem ut på dypet.

Artikkeltags