Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
MILLIONER av amerikanere står ennå og svaier etter at finanskrisen har gitt familieøkonomien en rett høyre. For å forstå hva som traff dem, flokker de seg til en ny og overraskende spenstig kilde til folkeopplysning: blogger skrevet av fagøkonomer.
Økonomifaget har aldri virket mer relevant for den jevne amerikaner. Appetitten på informasjon og guiding er kanskje ikke overraskende. Selv folk med mer enn grunnkurs i tilbud og etterspørsel har hatt problemer med å henge med i markedssvingningene. Til sammen har dette ført til en eksplosiv økning i trafikken til bloggende økonomer.
Nobelprisvinner Paul Krugman er kanskje den flest bergensere har hørt om, men også professorer som Greg Mankiw, Brad DeLong og Mark Thoma har blogget seg til kjendisstatus her i Junaiten.
TIL DAGLIG sysler de med økonomiske og matematiske problemstillinger egnet til å fremprovosere posttraumatisk stressreaksjoner hos folk med mattevegring. Men når arbeidsdagen ved Harvard, Berkeley eller Princeton er over, setter de seg ned og deler kunnskapen sin i et språk som er forståelig og relevant for den jevne leser.
Og amerikanerne sluker det de har å si.The Wall Street Journalhar anmeldt de mest populære økonomibloggene. De anslår trafikken til de mest leste til å ligge mellom 50 000 til 100 000 sidevisninger per dag.
EN AV hemmelighetene bak den store trafikken er den høye temperaturen. Ibloggosfærenmøtes Amerikas akademia til verbal wrestling. Men debattformen er også givende. Gjennom lengre bloggposter og utgreiinger har kamphanene mer enn ett innpust til å vurdere hvordan de best kan avkle motstanderen. I dette formatet slipper du også at Trude Teige, eller andre debattledere, bryter inn like før en av duellantene sier noe av interesse. Det er både storartet underholdning og god folkeopplysning. For dem som prøver å bli klokere på hva helsereformen til president Obama innebærer, kan jeg for anbefale krangelen mellom Harvard-professor Greg Mankiw og nobelprisvinner Paul Krugman fra slutten av juni.
MANKIW, tidligere økonomisk rådgiver for president Bush, har hatt 11,4 millioner besøkende på bloggen siden starten i 2006. Professoren er en sjelden svane i det økonomiske hjørnet av bloggosfæren, her er det først og fremst venstresiden som dominerer.
En av de mest dominerende er tidligere rådgiver for president Clinton, Berkeley-professor Brad DeLong; en spydig og debattglad økonomisk historiker og agitator for det amerikanske venstre. DeLong elsker å hakke løs på resonnementene til Mankiw og andre høyrefolk som våger stikke hodet sitt frem i offentligheten.
JEG FØLGER kun et fåtall av økobloggerne, og det kun sporadisk. Å prøve få med seg alt, ville vært direkte uøkonomisk. Man velger à la carte. Er du interessert i sportsøkonomi, finans, miljø, politikk, økonomisk sosiologi eller psykologi, er sannsynligheten stor for at du finner noe som passer for deg. Det er en skog av fagnisjer, stemmer og stilarter å velge mellom. Også for deg som synes «stagflasjon» høres ut som en plantesykdom og forbinder navnet Malthus med et snekkerfirma på Salhus, er det nok å ta av. Graden av faglig nerderi og miljøskadd internhumor (jfr. forrige setning) varierer veldig fra bloggonom til bloggonom.
JEG MENER Bergens akademia har mye å lære av bloggende amerikanske professorer. Etter snart fem år ved Norges Handelshøyskole har jeg hatt gleden av å høre alt fra saftige tirader mot Kristin Halvorsen og Erna Solberg, til brennende forsvar (!) av formuesskatten og en rekke andre velrettede sleivspark og hofteskudd. Deler av professoratet sier noenlunde det samme også når vi journalister ringer, men som oftest er innleggene forbeholdt et auditorium med NHH-studenter.
Byens professorer burde ikke vente til vi journalister ringer med å blande seg inn i samfunnsdebatten. Ta i stedet regien selv og hive dere over tastaturet. Jeg er overbevist om at bloggene til Victor Norman, Ola Grytten, Thore Johnsen og Terje Hansen kunne bidratt til å sprite opp den norske offentligheten, og gitt et etterlengtet alternativ til det innavlede ordskiftet i hovedstaden. Marginalkostnaden (for å bruke et språk jeg vet de forstår) er tilnærmet lik null.