Reisebrev fra Malmö

Alexander Osdal skriver Brannbloggen. (Foto: BA)

Alexander Osdal skriver Brannbloggen. (Foto: BA)

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

SpaltistAlt som skjer i fremtiden nærmer seg. Og alvoret er intet unntak. Det er bare en drøy måned til serien starter, så det var tid for en forsmak på en sesong som for en gangs skyld innebærer kamper i Europa.

Til tross for gjentatte advarsler fra amerikanske myndigheter om kaos og terror i Sverige, tok vi mot til oss og reiste til eksotiske Malmö og helvetet der nede. Kuldehelvetet.

12. februar 2005 spilte nemlig Brann kamp på gamle Malmö Stadion i den kortlevde Royal League. Også den gang var Malmö FF motstander. Og også den gang var det kaldt.

Hver gang man fryser på Brann-kamp, blir alltid «den kampen i Malmö i 2005» nevnt. Den er det gjentakende referansepunktet for alle oss flere hundre Brann-supportere som tok turen ned dit for tolv år siden. «Dette er jo nesten like kaldt som i Malmö», sier man skjelvende, før man humrende tillegger at «til slutt sto jo nesten alle inne på dassen».

For aldri tror jeg så mange har reist på Brann-kamp uten å få med seg noe i nærheten av hele kampen. Flere og flere kapitulerte og rømte etter hvert inn på den antakelig noe lunere dassen bak tribunen. Til slutt var vi bare noen få igjen ute på tribunen, som holdt ut til siste fløytestøt. (Snikskryt der altså).

Og uansett om det er bortekamp på Alfheim i november – eller mars-treningskamp på Varden; det er alltid bare «nesten like kaldt som i Malmö». For Malmö-kampen i 2005 var alltid kaldere. Malmö 2005 har blitt vår «dette er ingenting mot ...». Det var alltid verre under krigen. Det var alltid kaldere i Malmö i 2005. Og det var antakelig også kaldere i Malmö enn det var under krigen.

Tolv år og tretten dager senere hadde vi rukket å tine nok opp til å glemme det marerittet. Dumdristig tok vi sjansen på å reise tilbake til Malmö – i februar. Og det var kaldt. Men ikke i nærheten av 2005-nivå. Det kan aldri bli så kaldt igjen. Noen steder. Noen gang.

Før vi kom så langt, startet reisen med nyheten om at tidligere Brann-reserve Bård Finne hadde bestemt seg for å trappe ned karrieren i en alder av 22. Det var trist for ham at det skulle ende slik; han virket jo _så_ lovende da han spilte for oss. Men det viser bare nok en gang at mange lokale talenter gir opp den seriøse satsingen på fotball før karrieren egentlig har begynt.

Vel, nok om ham. Dette skulle være et reisebrev. Greit ... Malmö er en del av Skåne. Og folk fra Skåne er kjent for sin spesielle dialekt. Mange mener den er stygg. Mange mener den minner om bergensk. Jeg ser ikke sammenhengen mellom de to påstandene. Dessuten høres dialekten deres mer ut som et slags svensk-dansk. Eller svensk før tannlegens bedøvelse har gått vekk. Så var da også Skåne dansk en gang.

(Fortsetter under bildene)

Det blåser mye i Malmö, og her kan dere se hvor skjev og forvrengt denne skyskraperen har blitt som følge av det. Foto: Alexander Osdal

Det blåser mye i Malmö, og her kan dere se hvor skjev og forvrengt denne skyskraperen har blitt som følge av det. Foto: Alexander Osdal

Også Malmö har sine perler, selv om byen er flat. Foto: Alexander Osdal

Også Malmö har sine perler, selv om byen er flat. Foto: Alexander Osdal

Malmö er med sine 329 000 innbyggere litt større enn Bergen. Og mye mer kompakt, som andre byer enn Bergen gjerne pleier å være. Sveriges tredje største by har sine fine torg og plasser i gamlebyen, men som alle bergensere vet; en by uten fjell er ikke en by med fjell. En flat by er en flat by. Det er ikke skikkelig vare. Det blir oversvømmelser, det blir mye vind og man får aldri sykkelen opp i mer enn 30 km/t. Ikke kan man ake heller. Nei det hele blir bare fryktelig dumt. Men en flat by er sikkert greit når man skal spille fotball. I Bergen har jo fotballen historisk gått mye i motbakke. Da har det gått bedre i flate Malmö.

Malmö FF har nemlig en suksessfull historie som klubb. 22 seriemesterskap og 14 cupmesterskap er noe som minner om hjemlige klubber vi ikke liker å bli påminnet om. Blant annet har de lyseblå vunnet Allsvenskan tre av fire siste sesonger – og er regjerende seriemestere. De topper også den svenske maratontabellen.

Og i 1979 – da den europeiske serievinnercupen besto av langt færre lag, færre kamper og mindre penger – nådde MFF faktisk helt til finalen i München hvor de tapte 0–1 for Nottingham Forest. På sin vei hadde svenskene slått ut Monaco, Dynamo Kiev, Wisla Krakow og Austria Wien. I både 2014/15 og 2015/16 deltok de i Mesterligaens gruppespill.

Dessuten spilte Zlatan der rundt årtusenskiftet.

– Over 100 Brann-supportere i Malmö

Nok historie – over til lørdagens kamp: Supporteroppmøtet vårt på bortebane har begynt å komme seg de siste årene. Bare se hva som skjedde i Sverige i går kveld. Sweden! Would you believe it?

Svenskene åpnet grensene og det strømmet Brann-supportere inn i landet. Vi tok fullstendig over og alle kunne se hvilke problemer de sliter med i Malmö nå: Ikke engang trommen deres var nok til å overdøve oss. Svenskene virket fullstendig paralyserte.

BA og BT skal ha rapportert om 50 Brann-supportere. Det er selvsagt fake news and a conspiracy from very very dishonest, lying and evil main stream media. Som enkelte ville sagt det i Amerika: «It was the largest away audience to ever witness a friendly game. Period». 2000 Brann-supportere minst! Antallet er riktignok alternative fakta, men hvem bryr seg?

Hvis jeg skal gli rolig over i et mer seriøst og ikke-alternativt faktamodus, hørte jeg det var blitt solgt i overkant av 100 billetter til bortefeltet. Det må sies å være bra til treningskamp i utlandet å være. Kombinasjonen helg, kort vei til Kastrup, kort vei til syndige København – og ikke minst bedre tid til å planlegge enn til de fleste europacup-bortekamper, gjorde at oppmøtet ble såpass bra.

Og stemningen var god på den akustisk tilfredsstillende bortetribunen. De aller fleste tilreisende så ut til å være fra de ulike supportermiljøene på Frydenbø-tribunen. Dermed var andelen syngende supportere blant oss stor. Ut over i kampen frydet vi oss med stadig mer usaklige sanger, og det var vel knapt en spillersang fra de siste 25 år som ikke ble sunget. Og ikke minst «no blir det kok, no blir det fyring, vi tar seriegull – for vi har Rikard Norling». Vår nedrykkstrener trente som kjent MFF til seriegull året før han kom til oss.

Hjemmelagets sympatisører stilte ca 1650 på det intime, sjarmerende og gammeldagse stadionet som åpnet for 121 år siden. Det var MFFs hjemmebane frem til 1958 da Nya Ullevi-aktige Malmö Stadion åpnet. MFF spilte også der i 1999, da de bare hadde 6979 i snitt. Ting har forandret seg ...

Publikumsinteressen i Malmö har nemlig tatt av på 2000-tallet. Mellom 1977 og 2001 hadde de ikke en eneste sesong med over 10000 tilskuere i snitt. Dette til tross for fem seriegull (på rad) i perioden. Etter det har de ikke hatt en eneste sesong med under 11000 i snitt. I 2004 tok de gull med 20061 i snitt – på gamle Malmö Stadion, og i fjor var det også ganske bra med 17841 per kamp på topp moderne Swedbank Arena fra 2009, og som har plass til 24000. Til den kommende sesongen har MFF allerede solgt over 11000 sesongkort.

Supportergjengen deres på noen hundre, gjorde mest av seg i begynnelsen. Med tromme og den slags tøys. Senere ble de ganske så stille.

(Fortsetter under bildene)

Over 100 Brann-supportere på intime og sjelfulle Malmö Idrottspark. Fotos: Alexander Osdal

Over 100 Brann-supportere på intime og sjelfulle Malmö Idrottspark. Fotos: Alexander Osdal

Kampen:

MFF var best i starten og kom til flere avslutninger de første seks-syv minuttene. Men etter hvert kom vi mer med i kampen og hadde en del ball, selv om det sjelden ble særlig målfarlig av det.

Etter knappe 23 minutter fikk vi endelig en sjanse ved Jakob Orlov, men avslutningen ble blokkert. Et par minutter senere fikk også Deyver Vega muligheten på en heading, men keeper reddet uten problemer.

Det var likevel de lyseblå som skulle ta ledelsen da det var spilt i underkant av 35 minutter. Marcus Rosenberg vendte vekk Bismar Acosta og sendte ut til Pawel Cibicki som kunne sette ballen i mål fra femmeteren.

Omgangen ebbet ut med 1–0 til hjemmelaget. Til andre omgang gjorde vi fire bytter: Jakob Orlov, Bismar Acosta, Peter Orry Larsen og Daniel Braaten gikk ut. Inn kom Torgeir Børven, Jonas Grønner, Kasper Skaanes og Steffen Lie Skålevik.

Før det var gått fire minutter av omgangen var skåningene nære på å øke på en Piotr Leciejewski-retur etter et langskudd, men polakken var kjappest frempå.

Og like etter tabbet Jonas Grønner seg ut og mistet ballen til Marcus Rosenberg 25 meter fra målet. Rosenberg ga videre til Jo Inge Berget som kunne sette ballen i lengste hjørne. Jeg har alltid vært skeptisk til folk med viking-look, og mine fordommer ble ikke mindre av dette.

Etter 53 minutter måtte Piotr ut i full strekk på et langskudd og slå til corner, og ett minutt senere var det Fredrik Haugen som forsøkte seg fra over tyve meter på motsatt side. Brann tok over nå og Steffen Lie Skålevik fikk en sjanse fra spiss vinkel. Det ble bare corner av det.

Etter knappe timen fikk vi endelig uttelling. Vito Wormgoor headet en corner videre mot bakerste stolpe hvor formsterke Torgeir Børven satte den fortjente reduseringen inn.

Like etter var vi nære på å utligne på et langskudd fra Skålevik.

Ved nesten halvspilt omgang var Berget alene igjennom, men skjøt rett på polakken. MFF tok litt over i en periode da.

Men så grep vi MFF i skrittet og tok helt over:

Med kvarteret igjen skjøt Vega like utenfor lengste stolpe fra skrått hold, og elleve minutter før slutt måtte keeper slå til corner da Børven kom til avslutning fra skrått hold. På corneren var Heltne Nilsen nære på med hodet og også Barmen kom til en avslutning. Brann hadde et stort press på denne tiden.

Syv minutter før slutt skjøt Børven i tverrligger fra spiss vinkel. Men etter det sørget like godt Grønner for å vise hvorfor vi trenger både Acosta og vår nye midtstopper Wormgoor i 2017. For vi måtte nemlig avslutte kampen med ti mann da han fikk to gule kort for munnbruk på få sekunder.

Fire minutter før slutt var Heltne Nilsen nære på å få en fortjent utligning, men ballen trillet utenfor.

På dette tidspunkt gikk vi opp i 10–9 i avslutninger innenfor sekstenmeteren, etter å ha ligget under 0–5 i starten. Og kampen endte til slutt med et noe ufortjent 1-2-tap.

Alt i alt må det kunne sies at Brann gjennomførte en god kamp mot de svenske mesterne. Vi hadde til slutt fortjent minst uavgjort. Men Jonas Grønner fant veien tilbake til gamle uvaner og ble nok en gang syndebukk. Han mistet hodet både på 0–2 og i situasjonen som førte til at han ble utvist. Kanskje strengt dømt av den såkalte dommeren, men likevel: Grønner har fremdeles en del å jobbe med, og vi skal være veldig glade for at vi hentet solide Vormgoor i vinter. Torgeir Børven var en annen som gledet veldig. Han kan bli viktigere enn vi hadde turt å håpe på etter den skuffende høsten. Hvis han holder seg skadefri ...

Brann har spilt fire kamper til nå i 2017, og vi har fremstått bedre enn vi pleier å gjøre på denne tiden av året. Foreløpig er det bare å glede seg til seriestart.

Artikkeltags